Ja, den gled under radaren til de fleste. Og det i en sak som har vært omtalt som en regjeringsbombe. Er det fordi den er så bra? Eller fordi den er full av (t)ull?
Det er ingen tvil om at det her har vært utøvd godt politisk håndverk, i en sak omtalt som en «klimaumulius». Norge skal redusere sine utslipp med 15-17 millioner tonn CO2 innen 2020, i forhold til hva vi ellers ville ha sluppet ut. Og vi skal ta to tredeler av kuttene på hjemmebane. Klimameldingen bekrefter disse målene og hylekoret stilner.
Men bevares, vil du kanskje si – her finnes jo masse tiltak. Sykkelstier pluss ett knepp opp på togtrafikken – en infrastruktur som har et helt håpløst etterslep. Nå skal vi satse mer på tog. Det er utmerket. Tog bidrar til miljøvennlig transport, og er en effektiv måte å skaffe tilveie mobilitet på. Men betyr det mye for klimagassreduksjoner? Neppe.
Også sykkelstier er et utmerket tiltak. De bidrar til fysisk helse, redusert lokal luftforurensing og lettere trafikkavvikling i et samfunn som snart er en samling av byer. Men vil de bidra massivt til klimareduksjoner i Norge? Neppe.
Flere tog og sykkelstier er nødvendige for samfunnet vårt og har positive miljøeffekter. Men å fronte dette under merkelappen «tiltak som skal redde våre klimaforpliktelser og gi betydelige utslippskutt i løpet av få år», blir feil.
Industrisektoren er viktig. Den blir tilgodesett med et klima- og energifond som skal styres av Enova. Et konkret tiltak som kan utløse utslippsreduksjoner. I 2020 vil den klimarettede avkastningen av fondet være på 1-1,5 milliard i året. Til sammenligning koster et industrielt anlegg for CO2-håndtering rundt ti milliarder. Virkemidlet er med andre ord ikke overdrevent kraftig.
Men energieffektivisering er nå i alle fall på menyen, og det er kjempebra. Selv om det ikke vil redusere de norske utslippene i vesentlig grad. Mesteparten av elektrisitetsforbruket vårt er jo basert på ren vannkraft. Det siste er i utgangspunktet irrelevant. Men det blir relevant likevel, så lenge verdenssamfunnet bruker landegrenser til å definere forpliktende utslippsreduksjoner i kampen mot et globalt problem. Uansett er det et kjempeviktig poeng at vi må slutte å sløse med ren energi som fulle sjømenn her i landet.
Hva så med petroleumsvirksomheten? Her ligger det jo en solid betalingsdyktighet. Riktignok økes CO2-avgiften. Men bare til et nivå man hadde fem-seks år tilbake i tid. Elektrifisering skal analyseres, utredes, vurderes og følges opp. «Ja, tenke det; ønske det; ville det med, men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke!», som det sies i Peer Gynt.
Andre tiltak finner jeg ikke i meldingen bortsett fra skogplanting. Man skal – som Gorgon vaktmester ville sagt det – vurdere, evaluere, addere, subtrahere, diskutere… Men, dessverre, Gorgon: Jeg klarer ikke å addere sånn at jeg får disse tiltakene til å besørge de kuttene vi skal gjennomføre. Det blir brått litt lunkent i buksa.
Spørsmålet er når omkampen kommer. Når blir det klart at disse tiltakene ikke monner? Og hvorfor er ikke forskning viktig for å få ned utslippene? Om det hadde vært slik at teknologien allerede var her, så kunne vi vel bare ha gjort det? Vi hadde definitivt fortjent mindre ull.
