«Legg ned Enova og kutt tolv milliarder i skatt», skriver Kjell Erik Eilertsen i Industri og Næringspartiet (INP). Hvis vi gjør som han foreslår, kan det bli svært dyrt for oss alle når sluttregningen kommer. Og industrien her hjemme vil trolig stå i fare for å bli avviklet eller flagget ut.
Av Pia Martine Faurby Rosenkilde, kommunikasjonssjef Enova SF
Det er helt nødvendig å være kritisk til hva statens rolle bør og skal være i omstillingen vi nå står midt i – om vi trenger et statlig fond som støtter nye teknologier og løsninger, når markedet angivelig kan ordne opp dette selv. Kjell Erik Eilertsen er talsperson for energi- og næringspolitikk i INP og mener at vi bør kutte ut et av statens viktigste virkemiddel for å bringe oss til et samfunn med minst mulig utslipp. Da må vi se nærmere på utfordringen Enova er med på å løse.
Industrien, som alle bransjer, står midt i en omstilling med store utfordringer. Den må redusere utslippene uten å miste konkurranseevnen. Teknologiene som trengs, er ofte umodne, dyre eller ikke tilgjengelige. Overgangen til et samfunn med minst mulig utslipp innebærer at gamle strukturer utfordres, og at nye løsninger må finnes. Slik at vi kan fortsette å skape jobber og inntekter. Det er forandringens natur.
Midt i alt dette står Enova, et foretak eid av Klima- og miljødepartementet, som forvalter klima- og energifondet på vegne av oss alle. Fondet får penger fra statsbudsjettet, og er slik sett en del av vår felles innsats. Enovas jobb er å hjelpe Norge med å omstille seg til en fremtid med lave utslipp, effektiv energibruk og ellers bærekraftig verdiskaping – et samfunn som tåler framtiden. Dette gjør Enova ved å støtte løsninger som kan bli lønnsomme og vanlige i fremtiden, men som i dag krever utvikling, er usikre eller for ukjente til å bli valgt.
Det handler om å ta ned risiko tilstrekkelig til å utløse investeringer med mål om å levere bedriftsøkonomisk og samfunnsmessig overskudd, altså det motsatte av nedlegging. Enova jobber ikke alene. Statsforetaket er ett av flere virkemidler i klimapolitikken, sammen med for eksempel CO₂-prisen. Enova støtter ikke de billigste kuttene, men de som kan endre markedet som helhet på sikt. Eilertsen har derfor rett i at Enova gir støtte til prosjekter som gir «dyre CO₂-kutt», men tallene han viser til er støtte i forhold til utslippsresultat i et enkelt år. Når et prosjekt Enova har støttet blir realisert, vil det bidra til reduserte utslipp gjennom hele levetiden, i noen tilfeller over flere tiår.
I tillegg kommer også effekten av teknologi- og markedsutviklingen som bidrar til at nye løsninger blir lønnsomme i seg selv, slik vi nå ser innen elektrifiseringen av både land- og sjøtransport. På den måten bidrar Enova til å gjøre omstillingen billigere for samfunnet som helhet. Målet er at alle bransjer etter hvert skal klare seg uten støtte. Derfor er støtten fra Enova alltid midlertidig.
Enova ønsker å dele mer kunnskap, også i form av CO₂-tall og resultater fra utviklingen vi bidrar til. Økonomisk teori sier at staten bør gripe inn når markedet ikke investerer nok i innovasjon, eller når forurensning ikke koster nok. Samtidig vet vi at det er krevende å måle samfunnseffekten av støtte til teknologi- og markedsutvikling. Dette påpekte også Teknisk beregningsutvalg for klima i sin sluttrapport i fjor. Derfor jobber vi systematisk med å bli bedre på dette. I årsrapporten for 2024 delte vi siste nytt fra dette arbeidet.
Enovas forvaltning av fondet innebærer harde prioriteringer. Driften og forvaltningen av fondet er svært kostnadseffektiv. I 2024 var kostnader til administrasjon og avtalefestede aktiviteter sett opp mot tildelt støtte til søkere nede på 2,4 prosent. Snittet for avtaleperioden 2021-2024 ligger på 3,5 prosent. Hvis vi gjør som Eilertsen foreslår, kan det bli svært dyrt for oss alle når sluttregningen kommer. Og industrien her hjemme vil trolig stå i fare for å bli avviklet eller flagget ut.
Verken omstillingen eller virkemidler som Klima- og energifondet og Enova er drevet av idealisme. Å vente med omstillingen, er ikke et alternativ. Problemene vil bare bli større, og kreve enda mer av oss.
(Denne kronikken sto først på trykk i Finansavisen 5. juni 2025)
