Dagens vedtatte sannhet er at alle fremtidens bygg skal være av type passivhus, der balansert ventilasjon med varmegjenvinning er en av hovedkomponentene. Målet er store reduksjoner i energibruk og klimautslipp. Men både forskningen og feltundersøkelser gir flere indikasjoner på at dogmene rundt varmegjenvinning holder på å sprekke.
Ildsjeler
Energi og klima dominerer i debatten, og fokuset blir fort ensidig. Samtidig kommer arkitekter, ingeniører og utbyggere med nye prosjekter som tar hensyn til et større bilde, inklusiv byggematerialenes livssyklus, inneklima, økologiske kretsløp og annet. På flere måter ligger disse ildsjeler foran både forskningsmiljøene og bygningslovgivningen. Gitt energi- og klimaspørsmålene trenger vi innovasjon og nytenkning. Men utviklingen i Norge preges av noen få eksperters mening. Mange av oss har stilt seg tvilende til den innsnevring som foregår i byggeforskriftene. Det påstås at andre løsninger fortsatt tillates, men når slike må spesialdokumenteres krever dette mer tid og penger. Ipraksis en straff som utelukker nytenkning. Og i verste tilfelle kan passivhus være like klimabelastende som gamle bygg!
Hybrid ventilasjon
De beste bygg av type passivhus er både gode, og effektive. I en ny bok, «Fra Passivhus til sunne hus» tar vi imidlertid et kritisk blikk på utviklingen. Og vi ser fremover, forbi dagens passivhus. Bokas budskap er at det finnes flere veier til målet – gode, klimavennlige og sunne hus. Den viser eksempler på et langt mer helhetlig tilnærming enn det vi ser hos både myndighetene og forskningsmiljøene, med SINTEF-Byggforsk i spissen.
Det har vært økende interesse for alternative ventilasjonsstrategier i andre land, men lite i Norge. Her utvikles det et fåtall prosjekter med hybrid ventilasjon, og det er et knippe bygg signert GAIA arkitekter med rent naturlig ventilasjon. Mens en ny skole signert GAIA-Skottland oppnår faktisk passivhus energinivå UTEN mekanisk ventilasjon eller varmegjenvinning – noe som anses som umulig av «ekspertene» i Norge!
Det er viktig å skille mellom to typer betenkninger: Den ene er av teknisk art, og den andre, langt mindre påaktet, er av menneskelig art. Først, litt om objektive innvendinger som går på teknologi, ytelse og kostnader. Deretter om subjektive og kvalitative vurderinger om hva som er mest brukervennlig, helsefremmende og realistisk.
Varmegjenvinning- det tekniske
Passivhus er ikke «hus uten behov for varmesystem», slik som ofte bedyres, men bygg der ventilasjonsanlegget er et teknisk og høyst «aktiv» varmesystem. Ulempene med naturlig ventilasjon er velkjente, men i de senere år er det utviklet løsninger som i vesentlig grad overkommer disse og muliggjør bedre styring til alle årstider; blant annet nye vindusløsninger, nye avtrekksystemer og avtrekkshetter som styrker oppdriftskreftene. Samt bevisst bygningsutforming fra arkitektenes side.
På skrivebordet – i teorien – vil varmegjenvinning nesten alltid se best ut. Det virker opplagt: Med naturlig ventilasjon eller mekanisk avtrekk slipper man all brukt luft rett ut. Med varmegjenvinning kan vi få tilbake over 80 prosent av denne varmen. Det er imidlertid en rekke faktorer som reduserer den teoretiske nytten.
1: Tekniske rom, himlinger og sjakter kan utgjøre 20 prosent av det samlede volum i et kontorbygg. Dette er dyre arealer, der både kostnad og den innebygget energi i byggematerialene må trekkes fra energibesparelsene ved varmegjenvinning.
2: Alle bygg har utilsiktet ventilasjon. I gamle bygg får vi mer enn nok ventilasjon på denne måten. En forutsetning for varmegjenvinning er at bygget er fullstendig lufttett, slik at så godt som all ventilasjon styres gjennom aggregatet. I alt unntatt de tetteste bygg kan utilsiktet lekkasje utgjør fra 10 prosent til trolig nærmere 40 prosent av den nødvendige ventilasjonsmengden i vindutsatte strøk – en vanlig situasjon langs kysten. Dette reduserer nytten tilsvarende, og dersom bygget «lekker» mye er det ingen vits i et ventilasjonsanlegg i det hele tatt.
3: Nyere studier viser at også den innebygget energi – den «grå» energien som går til å produsere selveste ventilasjonanlegget, med tilhørende kanaler osv – er betydelig. Dette må også trekkes fra ”resultatet”. Energibesparelsene i drift må oppveies mot livssyklusenergi totalt sett.
4: Passivhus er avhengig av prikkfri utførelse og lufttetthet. Vil hele byggebransjen oppnå slik presisjon? Kanskje de store entrepriser, men det er mange små firmaer med begrensede ferdigheter. Det er også og vil alltid være en del useriøse aktører. Byggepraksis vil nok forbedre seg – dog innen rimelige grenser.
5: Bygningene vil bli mindre tette etter noen år og lekkasjene øke.
6: Det er også dokumentert at ventilasjonsanlegg mister noen prosent effekt for hvert år som går, blant annet på grunn av økende friksjon i kanalene.
7: Dersom klimaet blir varmere, vil behovet for oppvarming minke, og dermed vil lønnsomheten i varmegjenvinning også synke.
8: Det er et faktum at anleggene ofte leverer mindre enn forventet. De nye, store undersøkelser fra flere tusen bygg med varmegjenvinning i Sverige sjokkerer: Gjennomsnittseffekt på under 30 prosent!
9: Fukt er den største utløsende årsak til byggskader, samt helseproblemene knyttet til inneklima. Byggematerialenes rolle i fuktreguleringen er et forsømt tema. Hygroskopiske materialer tar til seg og avgir fukt. Luft er et svært lite effektivt middel til å fjerne fukt. Forskning viser at hygroskopiske materialer kan være mer effektivt! Eksempelvis i soverom: Her avgis det betydelige mengder fukt om natten, rundt 40 g pr person/time. Å få bort fukten krever kolossale mengder luft. Med hygroskopiske materialer som tre og gips kan veggene selv behandle denne fukten – og gi den fra seg neste dag når beboerne er ute. Uten energi, uten støy og uten kostnader. Dermed kan ventilasjonsbehov reduseres.
10: Mekanisk ventilasjon medfører også økt forbruk av høyverdig elektrisitet, noe som heller ikke er ønskelig og fører i de fleste land til økt klimautslipp.
11: I tillegg kommer en rekke ikke-tekniske momenter, som drøftes i neste avsnitt: Risiko for støy, feil bruk, inneklimaplager, kortere levetid en forespeilet, øket risiko for byggskader dersom anlegget svikter mens brukerne er bortreist.
Summerer vi disse, så ser regnestykket fort annerledes ut. Både når det gjelder lønnsomhet, enøk, og klimautslipp. Eller rettere sagt: Vi må vurdere fra case til case. I noen tilfeller vil varmegjenvinning være opplagt, men i andre – spesielt småhus – ikke fornuftig i det hele tatt.
Dersom ovenstående argumentasjonen er riktig, faller mye av begrunnelsen for passivhus bort!
Ventilasjon og vanlige mennesker
Passivhusidéen bygger på perfekt kontroll. I bokas kapittel om «tilgivende bygg” drøfter vi en mer realistisk holdning til både mennesker, en feilbar byggebransje, og selve teknikkens sårbarhet. Dermed en viss skepsis til løsninger som forutsetter prikkfri utførelse, bruk og ettersyn. Forskerne blir stadig frustrert over hvor «feil» folk kan finne på å bruke bygg. Energibruken kan bli opp til det tredobbelte av beregningene. Om vi velger kompliserte eller sårbare løsninger kan vi ikke skylde på folk dersom de brukes feil. Når brukere derimot forstår og mestrer sitt inneklima kan dette alene gi utslag i lavere energiforbruk. Istedenfor standardløsninger skal selve bygget være adaptiv – dette vil si tilpasningsdyktig, tåle forskjeller, tillate litt feil bruk og forsømmelser.
Kun et supplement
Helsefaglig sett er mennesket et adaptivt vesen: Både trivsel og fornuftig energibruk er avhengig av at vi kan forstå, mestre og delta i omgivelsene våre. Skal passivhus ”passivisere” oss? I nyere skolebygg med naturlig ventilasjon er det elevene selv som styrer ventilasjonen – med utmerkede resultater – hjulpet av følere for temperatur, fukt og CO2. Ventilasjonen gjøres med korte perioder sjokklufting. Dette krever en annen tilnærming: Naturens krefter og brukerne blir den primære løsning, og teknologi kun et supplement.
Det er spesielt grunn til å stille spørsmålet i forhold til eksisterende bygg – noe som blir hovedoppgaven fremover – der vi vet at det er vanskeligere å oppnå passivhus-tetthet. Og en må ofte utføre dyre, ødeleggende inngrep for å få inn mekanisk ventilasjon.
Alvorlige bygningsskader
Selv om de fleste kan mestre bruksanvisninger, er det ikke alle som faktisk følger opp. Dette kan selvsagt gjelde eldre, sosialklienter, lite ansvarlige leietagere eller innvandrere som ikke er kjent med norsk klima og husholdning – men også mange helt vanlige familier. Innen boligforvaltningen fortelles de mest utrolige historier om hva folk finner på. Det kan medføre både alvorlige bygningsskader, og direkte helsefarlige forhold. Burde vi ikke heller designe for denne virkelighet – for vanlige folk – om vi vil ha holdbare løsninger?
Så er det andre kvalitetsforskjeller: Mekanisk ventilasjon medfører ofte lavfrekvent støy (som merkes mer i passivhus fordi disse er såpass godt isolerte fra støy utenfra!), trekk, tørr luft, og uønsket el-stråling innendørs. Selv med de beste anleggene er disse momenter ikke til å se bort fra. Styringssystemene er heller ikke alltid brukervennlige, spesielt sett i lys av hvor forskjellig folks opplevelse av komfort er.
Forsker feil?
Passivhus-entusiaster protesterer når det sies at passivhus er kompliserte. Men er det ikke litt arrogant å si at «alle folk vil kunne styre passivhus»? Mange deler vårt standpunkt om at det klokeste er å velge løsninger som tåler alminnelig bruk, småfeil og forsømmelser – både fra brukerens side og fra de som bygger eller vedlikeholder bygget. Forskerne kunne forelske seg litt mindre i teknologiens muligheter, og forholde seg mer til menneskets litt dårlige dager og til teknologiens sannsynligheter. Kort sagt: Et godt ventilasjonsanlegg er ypperlig, men vi i byggebransjen har med virkeligheten å gjøre. Og virkelighet består av skiftende bruk, feilbare fagfolk, feilbare brukere og feilbar teknikk. Kanskje SINTEF og Co forsker feil – fordi de ikke forsker på grunnlag av virkeligheten?
Fort ulønnsom
Kunsten er å forebygge. Forutsatt at vi bygger med sunne materialer som gir minimal avgassing, slik at fukt, temperatur og luftkvalitet er vårt hovedanliggende, kan vi drifte byggene våre med minimale luftskift i vinterhalvåret. Med god solavskjerming, normal åpning av vinduer og kryssventilering om sommeren vil vi heller ikke ha behov for kjøling – noe som burde være så godt som forbudt i norsk klima. Uvettug bruk av glass (ofte takket være oss arkitekter!) gjør at kjøling øker i norske bygg.
Mekanisk ventilasjon med varmegjenvinning blir fort ulønnsom med mindre en har: Perfekt tetting med så godt som ingen luftlekkasjer, noe begrenset frihet til å åpne vinduer, brukere med en bevisst holdning til mekanikk og automatikk, høyt luftebehov på grunn av syntetiske materialer/skadelige emisjoner, garantert filterskifte og vedlikehold.
På den andre siden: Vi vil selvsagt måtte ty til mekanisk ventilasjon der en ikke kan unngå syntetiske materialer, har et spesielt høyt luftebehov (auditorier, produksjonslokaler), høy fuktighet (svømmehaller) eller forurenset uteluft (i bysentrum).
Konklusjon
Den nye boka vår vil neppe hilses velkommen i alle kretser. Det er gått mye politisk prestisje i passivhussatsingen. Og en ganske ensporet energipolitikk! Men dagens tenkemåter trenger utfordring. Jeg besøkte de aller første passivhus i Canada i 1982 – og mange av de samme spørsmål ble stilt da. Min konklusjon etter 30 år i GAIA arkitekter er at vi trenger langt mer helhetlig vitenskap, pluss realistisk sunn fornuft, dersom vi skal oppnå målet: Bygg som er sunne både for oss og for planeten. Ventilasjonsløsninger må ses i sammenheng med mye annet, spesielt materialbruk, og energinytten evalueres i forhold til hele livssykluset. De tekniske diskusjonene er viktige – men de må også knyttes til den menneskelige virkeligheten.
