18.10.07: -Finnes det gode og trygge vannrenseløsninger mot parasitter? Er vi hysteriske når vi hevder at norsk vannkvalitet tidvis ikke holder mål? Den høye lekkasjeprosenten på vårt eldgamle vann- og kloakkledningsnett gir urent vann til norske hjem.
| På vei til forbrukeren forurenses drikkevannet av hyppige støtvise innslipp av kloakk, skitt og møkk. Helsemessige problemer forårsaket av vannbårne smittestoffer som bakterier, virus, parasitter og annen forurensing fra råvannskilden er enda ikke tatt hånd om i henhold gjeldende Drikkevannsforskrift i størsteparten av våre vannforsyninger. Hvis man som forbruker skal sikre seg 100% må man med andre ord selv ta ansvaret! |
| Det er 3 primære forhold som er med på å forringe den bruks- og helsemessige kvaliteten på vannet: 1) Drikkevannskildene er i stor utstrekning ikke sikret med tilstrekkelig vannbehandlingsanlegg iht. Drikkevannsforskriften og hindrer derfor ikke faren for bakteriologisk forurensning og tilførsel av næringsstoffer til bakteriene (bl.a. humus). Dette gjelder fortsatt også for Oslo vannforsyningen. 2) Vårt opp imot 150 år gamle og lekkasjeutsatte ledningsnett utgjør en stor og uforutsigbar fare i forbindelse med støtvise innsig av kloakkvann i drikkevannsnettet og følgende kjemisk og bakteriologisk forurensning av vannkvaliteten. 3) Global oppvarming og økte nedbørsmengder medfører store endringer i norsk fauna. Dette fører igjen til kontaminering og bruksmessig forringelse av råvannsressursene, samtidig som flom fører til overbelastning av et allerede sliten ledningsnett. Tiltakene er derfor åpenbare: a) Oppgradering og installasjon av sentrale vannrenseanlegg dimensjonert for klimaendringer og stor variasjon i råvannskvaliteten. b) Økt utskiftingsfrekvens av VA-nettet. Oppgraderingen av vannverkene kan man ta ganske kjapt hvis investeringsviljen er på plass. Verre er det imidlertid mht. utskifting av ledingsnettet. Med dagens utskiftingstakt på 0,5% pr. år vil det ta ca. 200 år før dette problemet er «løst». Samtidig estimeres det at en umiddelbar utskifting vil koste 3-400 milliarder, mens kortsiktig gjennomføring synes vanskelig å håndtere i praksis. Manglende tiltak er medvirkende til at vannet kontamineres av bakterier, parasitter og virus. I tillegg til dette blir også vannet tilført en mengde humus fra overflatevannkilden som følge av klimaendringer og økte nedbørsmengder. Dette, sammen med avskalning av rust fra gammelt ledningsnett og tilførsel av jord og andre fremmedlegemer fra lekkasjer, utgjør et glimrende forrådskammer for bakteriene, som dermed kan ha ideelle betingelser for oppblomstring. Noen bakterier (E.coli) kan tas hånd om via kloring, men når det er snakk om hardnakkede parasitter (f. eks. Giardia) må man enten finfiltrere eller drepe disse med UV-bestråling. Med andre ord betyr dette at så lenge ovennevnte tiltak ikke gjennomføres, vil det alltid være en risiko for kontaminering av drikkevannet på veien fram til tappekrana! Den eneste måten å komme disse alvorlige problemene skikkelig til livs, og sikre seg selv, synes derfor utelukkende å være gjennom en dessentral sikring av vannkvaliteten på inntaket av hver eneste bygning. Som et ledd i synliggjøringen av dette alvorlige scenario overfor private og profesjonelle brukere er det gjennom lang tid samlet informasjon, media oppslag, fagdebatt, fakta og erfaringer på nettstedet www.AUN.as. Her finnes også råd og veiledning om hvilke tiltak som kan gjøres for å hindre sykdom som følge av smittebærende stoffer på eget vanninntak, samt generelle tips til bedring av vannkvaliteten forøvrig. Følg godt med, det er din egen helse det dreier seg om melder RNV i en pressemelding til VVS Aktuelt. |
