Av Lars-Erik Fiskum,
Forskningsleder SINTEF Byggforsk
1974 var året da forsikringsselskapene for første gang satte vannskader på dagsorden. Da kostet lekkasjene 75 millioner kroner. Omregnet til 2013-tall, tilsvarer dette 420 millioner kroner. I 2013 var utbetalingene steget til 3,6 mrd. kroner. Vi har altså hatt en formidabel kostnadsvekst. Regnet i antall skader er ikke økningen like dramatisk, men det har likevel vært en dobling av skadetallet de siste 20 årene. I 2013 ble det registrert 82 744 vannskader. Regner vi med lekkasjer i våtrom som ikke dekkes av forsikringen ender vi på 100 000 skader. Utviklingen er bekymringsfull.
Antall meter rør og installasjoner er mangedoblet de siste tiårene. Vi bruker installasjonene mer, og på en røffere måte enn for 40 år siden. Produktutvalget har blitt enormt, og korrekt montering krever en kompetanse som i mange tilfeller mangler. Gjennomsnittsalderen på rør og installasjoner er også stigende. Norge på 1970-tallet hadde gjennomgående nye installasjoner med lav snittalder. I dag har vi fortsatt installasjoner fra 70-tallet, og de er blitt 40 år eldre. Vanlige huseiere har ikke kompetansen til å vurdere når installasjonene må byttes ut. Så lenge kompetansen mangler, og det ikke blir iverksatt intensiver for utskifting, vil skadetallene og kostnadene øke. Det eneste som er sikkert, er at alle rør og installasjoner vil lekke om de får stå lenge nok.
Å styrke fagkompetansen i prosjekterings- og utførende leddet er etter min mening det viktigste tiltaket for å redusere vannlekkasjene. Kvalitet på rør og andre produkter må også være ivaretatt. Det er ikke lenger mulig å vurdere kvalitet bare ved å veie produktet i handa. I Norge er det et lovpålagt krav om at alle produkter til bruk i byggverk skal ha dokumenterte egenskaper i henhold til krav i relevant standard. SINTEF Byggforsk fører oversikt over hvilke produkter som har godkjenning.
Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) utgir Byggteknisk forskrift (TEK10) som anses å være byggebransjens bibel. TEK10 gir konkrete krav til utførelse av byggverket, og skal sikre at det kan stå skadefritt i norsk klima i mange år.
For å unngå vannskader stiller TEK10 også noen spesifikke krav til utførelse av våtrom og rørinstallasjoner. Ved å følge disse kravene vil man automatisk unngå mange vannskader.
Det viktigste kravet i TEK10 er, etter min mening, stilt i §15-6, der det står at vanninstallasjonen skal være lett utskiftbar, lekkasjer skal kunne oppdages enkelt og ikke føre til skade på installasjon og bygningsdel.
I praksis betyr dette at både prosjekterende og utførende må stille seg følgende spørsmål:
-Har vi tilgang til alle skjulte rør, ventiler, armatur, sisterner osv., om de skulle begynne å lekke, og hvor vil lekkasjevannet ta veien?
«Lett utskiftbar» betyr f.eks. tilgang via luke i riktig størrelse. Dersom det kreves flere håndverkerfag for å åpne og stenge tilgangen til installasjonen, er den ikke å anse som lett utskiftbar.
TEK10 krever også at det skal bygges på en måte som gjør at lekkasjevannet samles opp og ledes til sluk. Et riktig montert rør-i-rør-system ivaretar et slikt krav. Skjulte metallrør, koplinger og ventiler oppfyller derimot ikke dette kravet.
I moderne kjøkken er det vanlig med oppvaskmaskin, vanntilkoblet kjøleskap og vanntilkoblet kaffemaskin. For å unngå at lekkasjer fra disse produktene medfører vannskader er det i veiledningen til TEK10 § 13-20 innført et krav om at slike produkter må sikres med f.eks. lekkasjestopper ved nyinstallering. Vanntilkoblede kjøleskap er en raskt voksende skadeårsak som det er viktig å sikre.
Skjulte wc-sisterner har også blitt populært det siste tiåret. Også for dette produktet er det i § 13-20 stilt konkrete krav til utførelse for å hindre at lekkasjevann kommer på avveie.
Vannskadene kan vi begrense hvis vi vil, men da må vi ha riktig kompetanse, reell prosjektering og kvalitetssikring, samt vilje til å ta ansvar for å redusere skadepotensialet.
