Den norske regjeringen har av et ekspertutvalg blitt rådet til å bremse utbyggingen av vindkraft og droppe batterisatsingen. Hvis de tas til følge, vil disse rådene få alvorlige konsekvenser for landets fremtid og reversere sårt tiltrengt utvikling av det grønne skiftet.
Av: Emma Wallin, leder i Norden og Baltikum i Schneider Electric
Norge har blitt satt i et dilemma. Mens Europa setter fart på den grønne omstillingen, har et ekspertutvalg rådet vår nye finansminister Jens Stoltenberg til å pause vindkraftutbyggingen og skrote satsingen på batteriindustrien. Fokuset – ifølge utvalget – bør heller være på investeringer som gir større gevinster på kort sikt. Valget som tas nå som kan få alvorlige konsekvenser for både klimaet, industrien og landets posisjon i den globale energitransisjonen.
Et luksusproblem?
Vindkraft har lenge vært heftig omdiskutert i norsk politikk, spesielt fordi den leder til inngrep i naturen og potensielle nye konflikter med samiske rettigheter. Men realiteten er at uten vindkraft kan Norge stå overfor et alvorlig kraftunderskudd innen få år. Vannkraften alene vil ikke kunne dekke det raskt økende energibehovet når industrien og transportsektoren skal elektrifiseres.
EU har gjort det klinkende klart: Vindkraft er nøkkelen for Europas energisikkerhet og for en robust avvikling fra avhengigheten til fossile drivstoffer og kraftkilder. Norge har en unik mulighet til å bli en ledende aktør innen havvind, men med valget regjeringen nå er stilt ovenfor, risikerer vi å tape kappløpet mot land som Danmark og Storbritannia.
Batterisatsing og vindkraft er langsiktige investeringer – ingen «quick win»
Batterier er en av verdens raskest voksende industrier, avgjørende for lagring av fornybar energi og elektrifisering av transportsektoren. EU satser tungt gjennom sitt European Battery Alliance, og tusenvis av arbeidsplasser skapes i land som Sverige og Tyskland.
Norge har perfekte forutsetninger for å bygge opp en slagkraftig batteriindustri: Rikelig tilgang på ren energi, tung industriell erfaring og nærhet til og tett samarbeid med det europeiske markedet. Likevel blir denne muligheten i rapporten betegnet som samfunnsøkonomisk ulønnsom. Det betyr potensielt tapte arbeidsplasser, tapte investeringer og en tapt mulighet til å bli en leder innen grønn teknologi.
Argumentet fra finanspolitikkutvalget er at Norge bør prioritere kortsiktige investeringer med høy avkastning. Men klima- og energiomstilling er et langsiktig løp. Enrico Lettas rapport «Much More Than a Market» understreker behovet for strategiske investeringer i forskning, innovasjon og bærekraftig energi. Utvalgets råd ser ut til å gå stikk i strid med dette.
Så hvis vi sier nei til batterier og vindkraft nå, hva skal da drive Norges energiomstilling? Skal vi bare lene oss tilbake og håpe at olje- og gassinntektene varer evig? Verden er i stor endring, og dersom vi ikke tar aktive valg for å sikre vår posisjon, risikerer vi å bli akterutseilt.
La oss se på konsekvensene av å legge ned batterifabrikkene i Norge
for utviklingen av det grønne skiftet, og ikke minst av elektrisk transport i Norden og Europa ellers:
- Norge og Europa vil bli mer avhengig av å importere batterier fra andre verdensdeler, hvor batterifabrikker ofte er statssubsidiert og ikke produseres med fornybar energi. Konsekvensen er lengre transportvei og leveringstider, og ikke minst høyere CO2-utslipp.
- Europeiske elbilprodusenter kan miste konkurransefortrinnet de har ved å ha lokal tilgang til batterier.
- Batterier vil fremover være essensielle for å bygge et helt nytt energilandskap; ikke bare for elektrisk transport, men også for lagring av energi i bygg, bolig og industri og datasentre, for eksempel for å avlaste strømnettet ved strømtopper og for å stabilisere nettfrekvensen.
- Norge har vært en pioner innen bærekraftig batteriteknologi. Nedleggelse av fabrikker kan bremse innovasjon og utvikling av nye, mer effektive batteriteknologier.
- Nedleggelse vil ha negative miljøkonsekvenser.
Vi må doble vår innsats for det grønne skiftet, ikke bremse den
I stedet for å trekke oss tilbake for mer kortsiktige gevinster i statskassen, bør vi doble innsatsen. Teknologiutvikling, mer bærekraftige løsninger og en balansert utbygging av vindkraft kan sikre Norges fremtid som en grønn energistormakt. Hvis vi lar denne sjansen gå fra oss, kan vi om noen år sitte igjen og lure på hvordan vi mistet initiativet i den grønne omstillingen.
Dette dreier seg ikke bare om vindmøller og batterifabrikker – det er snakk om Norges plass i fremtidens økonomi – i en verden som står overfor svært truende klimaendringer. Skal vi satse eller la andre land ta en posisjon innen disse sektorene som vi senere ikke kan konkurrere med? Det er valget som nå må tas.
