Ja, i Norge skal dette kunne tas som en selvfølge, for vi har et velsignet vannrikt utgangspunkt. De fleste andre land er atskillig verre stilt. I en rekke land er mangelen på rent vann den viktigste årsak til sykdom og død.
La oss belyse dette viktige samfunnsområdet med noen våte fakta:
-377 milliarder kubikkmeter vann er årlige tilgjengelige ferskvannsressurser i Norge. Det betyr at vi i teorien har nok vann til å kunne forsyne alle verdens innbyggere med 150 liter vann daglig. Men det er ikke aktuelt å gjøre det i praksis, da det vil være billigere og bedre for vannfattige land å igangsette avsalting av sjøvann eller boring av dypere brønner.
-1600 vannverk sørger for vannforsyningen til innbyggerne; store og små vannverk, komplekse og enkle. Vannverkene må sørge for å overholde 51 ulike krav til vannkvalitet. De senere årene har 99 % av vannet som leveres fra vannverkene, vært av tilfredsstillende hygienisk kvalitet.
-2600 avløpsanlegg frakter bort det brukte vannet og sørger for at det blir renset slik forurensningsregelverket krever. Det er strengere rensekrav for avløpsvann som slippes til innlandsvassdrag enn avløpsvann som slippes til kyststrømmen. En del av anleggene må bygges om de nærmeste årene slik at de tilfredsstiler rensekrav fra EU.
-225.000 tonn slam, som skilles ut ved rensingen, behandles og kvalitetssikres etter strenge regelverkskrav. I Norge har vi verdensrekord i å få dette slammet inn i kretsløpet igjen, og 80 % blir brukt i jordbruket og på grøntarealer. Det du gir fra deg på do, bidrar altså til at kornet kan gro.
-100.000 km ledninger sørger for å frakte vann til husene og avløp bort fra dem, i tillegg til de ledningene den enkelte huseier selv eier. Til sammenlikning er jordens omkrets ved ekvator 40.000 km. Over 30 % av drikkevannet lekker ut av vannledningene på veg til husene. Avløpsledningene slipper ut en del forurenset vann til naturen og har for dårlig kapasitet til å ta unna stadig mer ekstreme nedbørmengder som følge av klimaendringene. En del kommuner har en sunn fornyelsestakt for ledningene sine, mens andre må skru opp vedlikeholdstempoet betraktelig. Huseierne har også et ansvar for å utbedre egne ledninger når de er dårlige.
-Landets 429 kommuner eier vann- og avløpsanleggene. En del kommuner har organisert virksomheten i interkommunale selskaper. I tillegg finnes det en del andelsvannverk eid av brukerne. I januar 2012 sørget Stortinget for at vann- og avløpsinfrastrukturen forblir i offentlig eie og ikke kan selges til private aktører, gjennom vedtakelse av lov om kommunale vass- og avløpsanlegg.
-6500 kr betaler en gjennomsnittlig husstand i Norge i årlig gebyr for vann- og avløpstjenestene; bare en tredjedel av hva det koster for strømmen. Gebyrene må økes fremover, for å få penger til nødvendig vedlikehold av anleggene og for å tilpasse anleggene til klimaendringene som er på gang. Små distriktskommuner, som har flere meter ledning per innbygger enn store bykommuner, vil normalt ha de høyeste gebyrene.
22. mars er altså Verdens Vanndag. Det er viktig å fremheve at de norske utfordringene er ”luksusproblemer” sammenliknet med store deler av verden for øvrig. 780 millioner mennesker har ikke tilgang til nok, rent drikkevann og 2,5 milliarder mangler tilfredsstillende sanitærforhold. Klimaendringene vil ramme ekstra hardt de områdene som allerede i dag har problemer. ”The blue gold” vil bli en stadig større knapphetsressurs i årene fremover.
Så hva er moralen bak disse tallenes tale? Jo, du skal fortsette å ta rent vann i springen som en selvfølge i Norge, men det vil nok måtte koste deg litt mer fremover hvis vi skal opprettholde den gode kvaliteten. Så må vi samtidig ha oppmerksomheten rettet mot de formidable utfordringene som man har andre steder på kloden. Den sikreste utdanningen en ungdom kan ta i dag, er innen vann- og avløpsfaget. Da venter viktige jobber over hele landet – og i andre land.
Ha en god Vanndag!
