Nyheter

Legionellagåten i Sarpsborg 

07.01.08:Utbruddet av legionærsykdom i Sarpsborg og Fredrikstad våren 2005 rammet minst 56 personer og krevde ti liv. Etterforskerne av utbruddet forteller nå i en vitenskapelig artikkel hvordan smittekilden ble funnet og hvordan dette har endret historien om Legionellabakterien.

-Etterforskningen ga viktig ny kunnskap, sier Preben Aavitsland, en av Folkehelsinstituttets etterforskere, til instituttets egen hjemmeside.
Aavitsland og hans kolleger måtte etter lengre tids etterforskning innse at også såkalte luftskrubbere kan være smittekilder for Legionella, og at bakterien kan spres mer enn 10 km gjennom lufta. Vi har også vist hvordan man i framtidige utbrudd kan benytte avanserte kartanalyser for å sirkle inn smittekilden, sier Aavitsland. 

Legionærsykdom er en alvorlig form for lungebetennelse forårsaket av bakterien Legionella pneumophila. Bakterien trives i lunkent, stillestående vann. Dersom slikt vann omdannes til vannskyer (aerosoler), kan mennesker puste inn bakteriene. Mange store utendørs utbrudd har vært knyttet til kjøletårn mens innendørs utbrudd har vært knyttet til boblebad og fontener.

Et alvorlig utbrudd

Utbruddet viste at smitten må ha skjedd i tidsrommet 7. – 11. mai. Den siste pasienten ble syk 25. mai. De 56 pasientene var i alder fra 35 til 94 år, og halvparten var eldre enn 70 år.

Under ledelse av kommunelege Svein Rønsen i Fredrikstad jobbet helsepersonell og teknisk personell fra kommunen sammen med sykehusets leger og Folkehelseinstituttets utbruddseksperter, samt med mikrobiologer ved Telelab og Folkehelseinstituttet for å finne smittekilden. Fra alarmen gikk 21. mai gikk det nitten dager til smittekilden var lokalisert og stengt. Etterforskningen pekte mot en overraskende smittekilde.

Smultring, bakterier og luftskrubber

Basert på erfaringer fra utlandet, antok man at et kjøletårn i området var smittekilden. Disse og andre liknende innretninger ble derfor tegnet inn i et elektronisk kartprogram (et såkalt geografisk informasjonssystem). Programmet inneholdt allerede bostedet til alle innbyggerne, og pasientenes bosted ble særskilt merket.

Dermed kunne etterforskerne regne ut angrepsraten for legionærsykdommen (altså hvor mange prosent som ble syke) for befolkningen som levde i ulike smultringformede områder rundt hver av de mange mulige smittekildene. Ved å tegne stadig større ”smultringer” rundt hver kilde, så man et tydelig mønster. Rundt en bestemt innretning sank sykdomsrisikoen jevnt etter hvert som avstanden til bostedet økte, sett i forhold til dem som bodde lengst borte.

Samtidig kunne man ved Folkehelseinstituttets referanselaboratorium for Legionella med genetiske metoder sammenlikne bakterier som Sykehuset Østfold hadde funnet i pasientene med bakterier som Telelab hadde funnet i ulike innretninger i området. Pasientbakteriene hadde samme genetiske fingeravtrykk som bakterier fra en bestemt innretning.