Reform for norsk vannforvaltning?

Av Ivar Helleberg, NORVAR BA

Vannforvaltningsforskriften har vært på høring og er forslag til norsk implementering av EUs rammedirektiv for vann. Forskriftsforslaget gir mulighet for helhetlig vannforvaltning i Norge – men blir det prioritert og organisert på en slik måte at visjonene blir virkelighet? Forslaget inneholder mange gode elementer, men har viktige mangler. NORVAR har i forkant gjennomført høringsmøte med medlemmene og har mottatt mange gode innspill for øvrig, til nytte for arbeidet med uttalelsen.

Noen hovedpunkter i NORVARs høringsuttalelse:

• Forslaget til forskrift er godt gjennomarbeidet, oversiktlig og ryddig. Det er et solid grunnlagsmateriale som er sendt på høring. Deltakelse i internasjonale samarbeidsfora om vanndirektivet i regi av EU er også en styrke.
• Forskriftsutkastet gir nye rammer for en helhetlig nedbørfeltbasert og kunnskapsbasert vannforvaltning. Et slikt grep ønskes velkommen da deler av vannforvaltningen i dag er sterkt fragmentert. En helhetlig forvaltning gir mulighet til tverrsektorielt samarbeid og samarbeid på tvers av geografiske grenser. På sikt vil dette styrke forvaltningen av våre vassdrag og øke beskyttelsen av våre nåværende og fremtidige drikkevannskilder.
• Det er nødvendig med en tydelig avklaring av oppgave- og rollefordeling mellom regionmyndighet, fylkeskommuner og kommune r. NORVAR vil anbefale at nødvendige føringer gis i rikspolitiske retningslinjer (RPR) og eventuelt i egen forvaltningsveiledning om organisering og gjennomføring av planarbeidet innenfor hver vannregion.
• Arbeidet innen regionene bør struktureres i planer for vannområder (i hovedsak vassdragsvis) av hensiktsmessig størrelse og i samsvar med føringer og maler som sikrer helhetlige vannregionplaner etter et ”byggeklossprinsipp”.
• Planleggingen bør skje på lavest mulig nivå. Det vil muliggjøre lokal forankring og engasjement. Kommunene blir sentrale i tiltaksgjennomføring som planmyndighet, myndighet for avløpssektoren og landbruk og som viktig tiltakshaver. Lokalt eierskap til planlegging kan gi bedre planer og vil skape større lokalt engasjement.
• For VA-sektoren er ikke antall myndigheter det viktigste. Det er derimot avgjørende for kvaliteten av arbeidet at vannregionmyndigheten har tilstrekkelig kompetanse, kapasitet og økonomiske ressurser. Dette tror vi likevel lettest vil kunne oppnås ved konsentrasjon av ressursene til et fåtall myndigheter, forutsatt at alle fylkesmennenes kompetanse og lokalkunnskaper trekkes inn. Videre legger vi vekt på at den administrative strukturen kan bli vesentlig endret i løpet av få år, som en følge av eventuelle nye regioner som erstatning for fylkeskommunene. En større omlegging kort tid etter etableringen vil være uheldig. Ut fra en samlet vurdering vil vi anbefale alternativ 2 med 5 vannregioner. Myndigheten innen hver region bør legges sentralt i regionen fordi dette vil gi best kommunikasjon med og redusere reiseavstand til de berørte kommuner og øvrige parter.
• Vi er ikke sikre på om de administrative og kostnadsmessige konsekvensene av forskriften er tilstrekkelig utredet. For at de gode intensjonene i forskriften skal kunne realiseres, er det avgjørende at vannregionmyndighetene får tilstrekkelige ressurser til å initiere, gi faglig bistand til og kvalitetssikre planprosessene.
• NORVAR støtter opplegget for framdrift av arbeidet som framgår av forskriftsforslaget.
• Ansvaret for nødvendig overvåking i henhold til forskriften bør tilligge vannregionmyndigheten. Det er hensiktsmessig for å ivareta helhetshensyn og sikre god samordning av aktivitetene, og det vil være gunstig ut fra behovet for en rasjonell gjennomføring av overvåkingen. Forskriften bør bli mer tydelig på dette punktet, med avklaring av roller og ansvar når det gjelder overvåking for vannregionmyndigheten, sektormyndigheter og virksomheter.
• Et godt veiledningsmateriell vil være nødvendig. Det forutsettes at nødvendige veiledninger kommer samtidig med forskriften, for å gi nødvendig støtte og føring for arbeidet i regioner, kommuner og fylkeskommuner allerede når dette starter opp. Det må legges føringer for arbeidet som kan bidra til nødvendig kvalitetssikring av tiltaksutredning og planarbeid, herunder identifisering av tiltak og nytte/kostnadsanalyser for disse.
• De økonomiske konsekvenser av overvåkingen er ikke tilstrekkelig belyst. Kostnader ved overvåking av eksisterende vannkilder alene synes å overstige beregnede overvåkingskostnader i vedlegg om administrative og økonomiske konsekvenser.
• Overvåkning av drikkevannskilder etter § 18 i forskriften må inngå i et helhetlig prøvetakingsprogram som utgår fra den fremtidige vannregionmyndigheten. Overvåkning som ikke kan hjemles i drikkevannsforskriften bør ikke være vannverkenes ansvar.