Agder lagmannsrett har i dom LA-2025-155537 lagt til grunn at det ikke er krav til fall for å lede lekkasjevann på våtrom til sluk.
Av advokat Eirik Gåskjønli,
Byggmesterforbundet
Advokat Torstein Bø har i VVS Aktuelt tatt til orde for at dommen bygger på feil forståelse av forskriften, og at også veiledningen til byggteknisk forskrift (TEK17) er feil.
Etter mitt syn er det imidlertid ikke noe krav i forskriften om fall til sluk for lekkasjevann, og lagmannsrettens dom er riktig. Forskriften skiller mellom bruksvann og lekkasjevann.
Funksjonskravene i TEK § 13-15 annet ledd er angitt slik:
b) Gulv skal ha tilstrekkelig fall til sluk slik at bruksvann ledes bort.
c) Lekkasjevann skal synliggjøres og ledes til sluk.
For bruksvann krever forskriften eksplisitt at det skal være fall til sluk, men noe tilsvarende krav er ikke oppstilt for lekkasjevann. Det er naturlig å anse en slik forskjell som tilsiktet. Dersom man hadde ment å stille krav om fall også for lekkasjevann, kunne dette enkelt vært skrevet, slik det er gjort i bokstav b.
De to kravene har ulike formål. Fallet skal bidra til hurtig bortledning av bruksvann. Dette gir hurtigere tørk og avrenning av gulvet, noe som både er tryggere, kan bidra til mindre slitasje – i tillegg til at det er praktisk i daglig bruk. Lekkasje er en sjelden unntakstilstand, hvor det viktigste er å unngå fare for skade.
Skaden det gjelder å unngå, er at vannet trenger ut i konstruksjonen eller tilstøtende rom. Dette unngås ved at lekkasjen blir synlig og vannet holdes i rommet, med sluket som avløp. Hurtig tørk er da langt mindre viktig enn for bruksvann. Satt på spissen er det ikke så farlig om man blir våt på sokkene etter en vannlekkasje.
Kravet om at lekkasjevann skal «ledes til sluk» må forstås i lys av dette formålet. Med vanntett sjikt og oppkant er sluket det eneste stedet vannet kan forlate rommet. Lekkasjevannet ledes dermed til sluket før det står høyt nok til å gjøre skade.
I veiledningen til § 13-15 er det angitt følgende:
For våtrom må minst én av følgende preaksepterte ytelser være oppfylt:
– Fall til sluk på hele gulvet, minimum 1:100.
– Gulvet avgrenses av en oppkant med vanntett sjikt på minst 25 mm over det ferdige gulvet på alle ytterkanter, unntatt mot døråpning der oppkanten må være minst 15 mm over det ferdige gulvet.
I tillegg er det i veiledningen angitt at gulvet ikke skal ha motfall. Veiledningen legger altså til grunn at lekkasjevann kan ledes til sluk enten ved fall eller ved oppkant.
Veiledningen bør bli stående som den er. Forskriften gir ikke grunnlag for et krav om fall på hele gulvet, og en innstramming ville også være uheldig. Aktørene i byggenæringen skal kunne innrette seg etter de ytelsene direktoratet selv publiserer. Bad som er prosjektert og kontrollert etter veiledningen, kan ikke bli tvistetema fordi veiledningen strammes inn i etterkant. Skulle et slikt krav innføres, måtte det skje ved endring av selve forskriften.
TEK oppstiller minstekrav til hvilke bygninger det er lovlig å oppføre. Kravene bør ikke være strengere enn formålet tilsier. For lekkasjevann er formålet at lekkasjen oppdages og at vannet ikke gjør skade. Det formålet oppfylles i dag – med eller uten fall utenfor dusjsonen.
Om artikkelforfatteren:
Eirik Gåskjønli er advokat i Byggmesterforbundet og arbeider særlig med entreprise- og kontraktsrett, med hovedvekt på tvister og rådgivning knyttet til bygge- og prosjektgjennomføring.
Han bistår daglig klienter i spørsmål om kontraktsforhold, mangler, forsinkelse, endringsarbeider og sluttoppgjør, og har erfaring med håndtering av tvister både i og utenfor domstolene. Eirik Gåskjønli holder jevnlig kurs og foredrag innen entreprise.
