KRONIKK: Når det viktigste vi kan gjøre er å kutte i strømforbruket, er det utrolig at politikerne med Norgespris legger opp til rimeligere strøm. Og prislappen? Skarve 28 milliarder i året.
Av Jon Helsingeng, nordensjef i energistyringsselskapet Eaton
Når regjeringen med Norgespris foreslår å innføre en makspris på strøm for husholdninger, forstår jeg at det gjøres med de beste intensjoner. Men en slik fastpris, kombinert med strømstøtte og reduserte nettleier, risikerer å bli en hvilepute. Det gjør strømmen billig å bruke, men like dyr å produsere og distribuere. Et godt insentiv for å sløse med strømmen, med andre ord.
I stedet for å bruke energien smartere, bruker vi altså store penger og massevis av krefter på å gjøre strøm billigst mulig. Som om strøm er en uuttømmelig ressurs. Det er noe med miljøperspektivet i dette som skurrer kraftig.
Vi kjenner det ikke på kroppen
Utfordringene i det norske kraftmarkedet begynner å bli velkjente for mange: for lite nettkapasitet. For liten produksjon. For mange nye forbrukere som for eksempel datasentre. Men hvorfor gjør likevel de ansvarlige så lite med situasjonen? Jeg mener grunnen er at vi som forbrukere ikke kjenner utfordringene og strømkrisen på kroppen.
For med lav pris og offentlig støtte svekkes insentivene for husholdningene til å kutte forbruk og investere i energieffektivisering. Det står i skarp kontrast til det politiske målet om å redusere strømforbruket i bygningsmassen med 10 TWh innen 2030. Tvert imot viser analyser at strømforbruket i hus og hytter kan øke med så mye som 7,5 TWh i samme periode, som følge av fastpris. Det blir rett og slett for billig til at vi gidder å tenke energieffektivisering og -sparing.
Sløsernes gavepakke
Norgespris er foreslått med en makspris på 40 øre/kWh og et forbrukstak på 3000 til 5000 kWh i måneden. Det er et sjenerøst tak, langt høyere enn normalforbruket i større boliger. I praksis betyr det at mange ikke vil merke forskjell på energiforbruket, og derfor heller ikke vil føle behov for å investere i smarte strømløsninger, isolasjon, solceller eller varmepumper.
I tillegg kommer statens regning. THEMA Consulting har anslått at Norgespris vil koste staten mellom 23 og 28 milliarder kroner årlig fra 2029 og utover. Det er penger som i stedet kunne vært brukt på å styrke strømnettet, subsidiere energilagring eller hjelpe norske hus og hjem med tiltak for energieffektivisering.
Kan vi ikke bare slippe markedskreftene løs?
Samtidig som vi gir vekk strøm billig hjemme, tjener Norge milliarder på å selge kraft ut av landet. Det er legitimt, og ofte nødvendig for å balansere systemet, men det bør reises spørsmål om hvordan eksportinntektene brukes. Går de tilbake til investeringer i ny infrastruktur, lagring eller Enova-støtte? Eller forsvinner de i det store budsjettspillet? Skal vi gjøre noen mottiltak som handler om mer enn å regulere priser, er vi nødt til å begynne å bruke strømmen smartere. Men det skjer ikke av seg selv.
Å slippe markedskreftene løs i strømmarkedet kan være fristende for noen, men markedet alene vil aldri kunne sørge for verken forsyningssikkerhet eller sosial rettferdighet. Vi er selvsagt avhengige av politiske tiltak og at disse innrettes slik at de belønner energieffektivitet – ikke undergraver den, slik som Norgespris legger opp til.
Derfor bør enhver ny ordning som Norgespris følges av en ambisiøs og helhetlig satsing på energieffektivisering. Det vil være dyrt å la være – kanskje ikke for lommeboka, men for miljøet.
