Black Water November er Kompas faglige kampanje for å rette søkelyset på et problem som sjelden synes, men som kan få store konsekvenser: korrosjon og magnetitt i lukkede vannbårne energianlegg. Dårlig væskekvalitet fører som kjent til energitap, redusert effekt og økt risiko for driftsstans. Men hvordan har varmeforsyning utviklet seg fra enkle ildsteder til dagens høyteknologiske energianlegg?
Av Jonathan M. Nordskog, markedsansvarlig i Kompa AS
Oppvarming av bygg har alltid vært en nødvendig, men teknisk krevende oppgave. Historisk har dette hovedsakelig skjedd gjennom åpen ild, som punktvarme fra ett sentralt ildsted – der all varmeutnyttelse forutsatte fysisk nærhet til dette ildstedet. Men allerede i antikken eksperimenterte man med sentralvarme. Romerne utviklet hypokaustsystemer som ledet varm luft under gulv og opp i vegger, mens koreanske bygg benyttet ondol – en imponerende forløper til moderne gulvvarme.
Disse tidlige teknologiene var imidlertid forbeholdt de rikeste, og etter Romerrikets fall ble europeiske bygg hovedsakelig oppvarmet av åpne ildsteder, som oftest uten skorstein. Resultatet var røykfylte og sotete rom, som i tillegg til å være brannfarlige også var svært helseskadelige.
Først på 1700-tallet ser vi reelle fremskritt innen oppvarmingsteknologi, med støpejernsovnen utviklet av Benjamin Franklin i 1741 og Rumford-peisen, konstruert av Sir Benjamin Thompson (Greve Rumford) på 1790-tallet. Begge løsningene forbedret varmerefleksjonen og sørget for effektivt røyavtrekk, noe som reduserte både brannfaren og de helsemessige belastningene ved innendørs fyring.
Bildet: Illustrasjon av et eksempel på Franklin-ovnen.
Industriell innovasjon: fra damp til vann
På 1800-tallet tok varmeteknologien for alvor steget fra lokale ildsteder til sentral distribusjon. James Watt benyttet damp til oppvarming i eget hjem allerede på 1780-tallet og i 1819 bygde William Strutt og Charles Sylvester et fungerende sentralvarmeanlegg for sykehuset i Derby – med sirkulasjon av varm luft og egen eksosventilasjon.
Bildet: Stephen Golds Madrass-radiator fra 1854.
Dette var banebrytende for sin tid, spesielt fordi det kombinerte varmefordeling med mekanisk ventilasjon.
Damp var effektivt, men risikabelt. Derfor ser vi senere overgangen til sirkulerende varmt vann – takket være pionerer som A.M. Perkins, som i 1831 utviklet et høytrykks varmtvannssystem til oppvarming av bygg i London. Denne typen sentralvarme reduserte risikoen for damprelaterte eksplosjoner og muliggjorde mer stabil varmefordeling.
På 1850-tallet dukker radiatoren opp. Først gjennom Stephen Golds “madrass-radiator” i USA
(1854), hvilket også introduserte den automatiske sikkerhetsventilen. Deretter med Franz San Gallis støpejernsradiator i Russland (ca. 1857), som kunne seriekobles. Slik gjorde radiatorene det mulig å fordele varme jevnt og målrettet i større bygninger.
Bildet: Franz San Gallis seriekoblede støpejernsradiator.
Dette markerte et teknologisk skifte: fra lokal punktoppvarming til helhetlig systemvarme. Varmen ble fortsatt produsert i én sentral kjel eller fyringsenhet, men kunne nå effektivt transporteres ut til flere rom og tilbake igjen i en lukket sløyfe
For å muliggjøre systemvarme måtte man utvikle nye infrastrukturer – som sammenhengende rørsystemer, sirkulasjonspumper og termisk regulering. Disse løsningene la grunnlaget for integrerte varmeanlegg med kjel, radiatorer og rørnett, som mot slutten av 1800-tallet gradvis ble standard i nybygg med større varmebehov.
Dagens løsninger – enten det gjelder lavtemperatur gulvvarme, fjernvarme, varmepumper eller romsonestyring – bygger fortsatt på de samme prinsippene.
Når energi stanser i rørene
Vi har kommet langt fra romernes hypokaust og de sotete peisene i middelalderens slott. I dag er vannbårne systemer en naturlig installasjon i bygg hvor det stilles krav til energieffektivitet, fleksibilitet og bærekraft.
Vannbårne anlegg gir grunnlag for smart energiutnyttelse via varmepumper og fjernvarme, og kombinert med sofistikerte systemer for automatikk, sensorikk og soneregulering kan de gi svært effektive løsninger. Men jo høyere virkningsgrad vi etterstreber, desto større blir konsekvensene av dårlig vannkvalitet. For uansett løsning er én faktor avgjørende: tilstanden til væsken som bærer energien.
Luft, korrosjon og kjemisk ubalanse fører raskt til beleggdannelse og utfelling av jernoksider – magnetitt – i et lukket anlegg. Resultatet er partikkelfylt, svart væske og tilstoppede rør. Et slikt system vil uunngåelig tape:
- varmeeffekt
- sirkulasjon
- energi
- og til slutt: driftssikkerhet.
Når varme og energi ikke lenger flyter som de skal, er det ikke teknologien det står på – men vedlikeholdet.
Black Water November
Black Water November er et faglig initiativ etablert for å synliggjøre konsekvensene av ubehandlet korrosjon i lukkede vannbårne energianlegg – og for å gi bransjen et konkret verktøy for å gjøre noe med det. I slike systemer er væskens kvalitet avgjørende for ønsket varmeeffekt, sirkulasjon og energieffektiv drift. Når væsken forringes, forringes også hele anleggets funksjon.
For mange anleggseiere og driftsansvarlige er dette fortsatt et underprioritert område. Derfor stiller vi disse spørsmålene:
- Har du dokumentasjon på væskekvaliteten i dine energianlegg?
- Har du rutiner for regelmessig prøvetaking og analyse?
- Vet du hvilken effekt dårlig væskekvalitet har på energiforbruk og komponentlevetid?
Hvis svaret er «nei» på ett eller flere av disse spørsmålene – er det på tide å ta grep. Vi anbefaler å gjennomføre en uavhengig tilstandsvurdering som første steg.
Hvor effektivt er egentlig anlegget ditt?
Med Kompas energikalkulator kan du få et databasert anslag på hvor mye energitap som kan tilskrives dårlig vannkvalitet og magnetitt. Svart vann koster – både i kroner og komfort.
