KRONIKK: Normer og særnorske krav i baderom og faglig utførelse bør løftes opp til nødvendig evaluering i rørbransjen og byggebransjen. Norge og Sverige har særregler hvor europeiske land som Tyskland setter andre kriterier til bygging av bad som er riktigere, annerledes – og sannsynligvis bedre
Av Bjørn Erik Kjøle, Project Manager i GROHE og
Lars-Henrik Andersen, daglig leder i Oslo VVS Senter
Vi mener kostnadene i baderom kan senkes ved at særnorske produkter fjernes, kvalitet økes, effektivitet, estetikk og funksjonalitet forbedres. Spesiallagde «innbygningsprodukter» som innbygningssisterner, lekkasjekasser, fordelerskap i bad representerer norske og svenske kriterier og særkrav i baderom. Noen av disse produktene skal være i vegger utenfor våte soner som ikke har vanntettingsbehov inn mot veggen. Likevel gjelder dette kravet i Norge og Sverige.
Kommer stadig i skvis
Uklarhet om kvaliteten på vanntetting i våte soner med særnorske/svenske spesialprodukter og vanntetting generelt er for lite belyst i bransjen. Kan disse føre til dårlig vanntetting og faglig utførelse i dusjsonen som kritisk uheldig resultat? Og jobber fagmiljøene og produsenter godt nok sammen for å dele kunnskap og erfaring? Uavhengige kontrollører av våtrom kommer nemlig stadig i skvis når rigid TEK 17-regelverk i Norge har gråsoner og ikke er tydelig nok.
Norge bør selvfølgelig stille høye krav til sikkerhet. Men høye krav må ikke nødvendigvis bety flere krav, flere produkter og mer kompliserte løsninger. Kanskje bør høye krav først og fremst bety bedre dokumentasjon, bedre produkter, bedre faglig utførelse og enklere systemer som er vanskeligere å montere feil.
Bør evalueres av bransjen
Et betimelig spørsmål blir derfor; Er vi klokere og bedre enn Tyskland og øvrige Europa? Er Norge tjent med teoretiske «drømme-krav» som er umulig å oppnå i praksis i bygg? Vi mener nei. Vi bør heller jage levetid, kvalitet i produkter, bygningsfysikk, god design og fagmessig robust enkel montasje.
Særnorske fallkrav på baderomsgulv i TEK 17, paragraf 13-15, skal sikre at lekkasjer fra rør og utstyr skal ledes til sluk. Regelverket sier: «lekkasjevann skal synligjøres og ledes til sluk». Dette kravet slår feil ut i markedet, etter vår mening. Selv i rettsapparatet har ikke dette kravet blitt akseptert og vunnet frem. Vi mener Sintef, FFV og DiBK bør se på dette med nye øyne og ny kunnskap.
På vegger i bad deles badet inn i våte og tørre soner, hvor Sintef og FFV likevel pålegger at hele badet skal være «våtsone». Det samme gjør Sverige. Dette er antagelig unødvendig og bør evalueres av bransjen.
Hva gjør de i Tyskland?
Den tyske «vanntetting»-standarden DIN 18534 kom i 2017, og omfatter kvalitetsmessig vanntetting i baderom og dusjanlegg. Standarden er i 6 deler og siste versjon kom i 2025. Produsenter og utførende følger denne tyske normen som dekker toppmoderne vanntetting metoder, systemer og produkter. Standarden har hele tre klasser på private bad (boliger) og ytterligere en klasse for veldig høy vanneksponering i f.eks. svømmehaller og kommersielle kjøkken. Det er liten tvil om at dette gir høy kvalitet, kunnskap og vanntette løsninger.
Vanntetting standarden DIN 18534 opererer med tre vanneksponeringsklasser for vegger og gulv i private bad:
W0-1 (lav sjelden vanneksponering)
W1-1 (moderat vanneksponering)
W2-1 (høy vanneksponering)
(Se illustrasjon 1 – Tyskland)
I tillegg har de W-3-1 (veldig høy vanneksponering) som gjelder dusjanlegg, svømmebasseng, kommersielle kjøkken etc.
Tyskland har ingen krav til tettesjikt på vegger andre steder enn i selve dusj/våtsonen. På områder med ingen vanneksponering holder det tydeligvis med fuktresistent og vanndamp motstand i materialer. Tettesjikt i disse områdene bak for eksempel fliskledning trengs rett og slett ikke. Tilstrekkelig romlig avstand eller strukturelle tiltak kan være dusjvegg i glass eller en fast konstruksjon. Dette gir god mening og virker logisk. Det virker som gulvfall utenfor dusjsonen på bad ikke er nødvendig annet enn gulvet bør være 1 cm lavere enn tilstøtende rom slik at vann ikke renner ut av terskelen på døra. Fuging inn mot kanten på badekar er heller ikke tilstrekkelig som vanntetting.
Usikkerheten er stor
Er det fornuftig at FFV (Fagrådet for våtrom) «krever» at bransjefolk skal ha våtromssertifikat for å få tilgang til relevant fagmateriell på deres hjemmeside? Sverige har dette tilgjengelig gratis som nedlastning fra sine hjemmesider. Her har Sverige riktig fokus, etter vår mening. Innovasjon og ny kunnskap må gjøres tilgjengelig for alle håndverkere i Norge. FFV har stort fokus på lovverk, ansvar, avvik og dokumentasjon, men trolig ikke nok fokus på korrekt praktisk, faglig utførelse, basert på produsentenes montasjeanvisninger.
Hva er for eksempel faglig riktig, moderne «vanntett» utførelse mot veggbokser til dusjarmaturer og innbygningsarmaturer i våtsonen i ulike vegger? Usikkerheten er stor og dermed risiko for faglig montasjefeil med dertil utette baderom. Takstfolkene som skal sjekke bygningsfysikk, forventet levetid, tingenes tilstand og TEK 17 krav i sin tilstandsanalyse sliter med å klare dette, også i nye baderom.
Rør-i-rør – når gode intensjoner møter praksis
Vi har særnorsk «rør-i-rør» system konsept hvor bransjefolk har påpekt masse feilmonteringer. Sintef opplyste i 2019 at de har gjort tilsyn hvor cirka 85 prosent av rør-i-rør installasjonene gjøres feil, noe som er tankevekkende. Kan dette også gjelde «vanntettingen» av dusjarmatur i veggen i dusjsonen? Det virker å være tilfeldig hva vanntettingsløsningen av rør-i-rør veggboksen blir til slutt. Selv om tettemansjett tilbys av leverandørene til egen veggboks, sier rørleggere at membranutførende fagperson (flislegger) eller maler (malesystem) har ansvaret for å sette på dette til «sitt» tettesystem. Unntaket er når baderomspaneler benyttes, og hvor rørlegger har ansvaret med en flensløsning inn mot veggen og veggboksen.
Denne problematikken bør løftes opp av Norsk byggkeramikkforening, FFV, RørNorge og VVP, siden det er risiko for ulik praksis i markedet. Alle produsenter og leverandører av tettesystemer forutsetter riktig faglig montasje for å oppnå 100 prosent vanntette bad. Nybygde baderom som vedlikeholdes godt bør kunne vare i minst 40 – 50 år. Dagens rørsystemer, bortsett fra enkelte komponenter, bør kunne holde i 80 – 100 år.
Våtsoner til besvær
Både Norge og Sverige har helt særegne krav som bør være modne for en evaluering av bransjen. Norge opererer med våt sone og tørr sone, mens Sverige har Våtzone 1 og Våtzone 2. Her mener vi FFV i Norge og GVK (Branschregler for tätskikt i våtrum, våtrumskontroll) i Sverige åpenbart har bommet, dersom de tror at Tyskland og Europa kun bygger i tunge konstruksjoner som betong eller pusset eller sparklet murverk. Det benyttes veldig mye gips (ulike typer og kvaliteter) og våtromsplater eller baderomspaneler der, som hos oss. Europa har absolutt en sammenlignbar bygningsmasse med vår.
Risiko for dusjvann inn i lekkasjeboksen
De spesielle særnorske-svenske «lekkasjebokser» for innbygningsdusjarmaturer skal visstnok være 100 prosent vanntette. Men den skreddersydde tettemansjetten produsentene leverer med sine armaturer «skal» merkelig nok ikke brukes fordi særnorske-/ svenske lovkravet «lett utskiftbart eller utskiftbart» må hensyntas. Da kan det bli risiko for at dusjvann kommer seg inn i lekkasjeboksen under dusjing. Ulike bokser i metall eller plast fra forskjellige norske, svenske og finske aktører florerer ute i markedet. Mange er skeptiske til disse «spesielle» lekkasjeboksene hvor noen har Sintef teknisk godkjenning (TG) med de norske kriteriene – andre ikke. Sintef skriver at montøren skal gjøre en tetthetskontroll før vegger lukkes, noe som trolig ikke alltid gjøres. Det svenske forskningsinstituttet RISE som har gjort tester av enkelte lekkasjebokser etter ETA kriteriene i EAD 030352-00-0503 Annex F, men disse er gjort i laboratoriemiljø og ikke i det «virkelige liv» i ulike baderom.
Innbygningsarmaturer – sikkerhet eller unødvendig kompleksitet?
Europeiske produsenter bruker mye tid og penger på å måtte lage spesialprodukter for Norge og Sverige. Spesielle særnorske innbygningssisterner til veggtoaletter med doble lag plastkasser eller poser som ekstra lekkasjesikkerhet rundt den allerede 100 prosent lekkasjesikre sisternen. De må tillegg ha egen tettemansjett inn mot membranen. Også vann-fordelerskap med ferdig membranfolie leveres av enkelte aktører. Når bruk av produsentenes standard innbygningssisterner, påkreves «vanntett rom» inne i veggen med spalteåpning eller hull ut av bunnen i veggen. Dette gir risiko for mugg og råte i vegg ved mye vanndamp i luften eller vann på gulv.
De særnorske- og svenske spesialsisternene med kasser og poser utenfor sisternen kan ikke dokumentere at de er lett utskiftbare, noe som er TEK 17 kravet. Ved montasje i et toalettrom må man tillegg inn med vannsensor på gulvet koblet mot automatisk lekkasjestopper, hvor sluttkundene ufrivillig får vannet avstengt ved renhold.
Urimelig konkurransesituasjon
Sverige har gjort tester med cirka 20 ulike tettesjikt produsenter sine systemer pr. produkt, men hva Europa gjør her bør sjekkes ut av aktørene. Innbygningssisterner og vann-fordelerskap skal ikke være i dusj-våtsonen, men naturligvis utenfor! Likevel må de ha en tettemansjett godkjent mot membranen. Her blir det nok en del usikkerhet i Norge og trolig også i Sverige. Sintef sluttet i 2016 med å gi Teknisk Godkjenning (TG) på særnorske innbygningssisterner, men likevel har en aktør dette fortsatt. Dette mener vi gir en urimelig konkurransesituasjon i markedet, og i verste fall bidrar til juks.
Kvalitetsprodusentene garanterer at deres vanlige innbygningssisterner er 100 prosent lekkasjesikre og trygge, men dette er dessverre ikke godt nok for Norge og Sverige. Disse innbygningssisternene i robust PE-plast benyttes også i trevegger i Europa og globalt uten ekstra lekkasjesikkerhetstiltak.
«Lett utskiftbart» Fungerer kravet i praksis?
– I flere år har det vært stor misnøye blant rørleggere og byggrådgivere om hvordan avvik, krav og installasjoner skal gjennomføres. Mange påstår det gir mer byggefeil og bygningsfysikk trøbbel som ikke er samfunnsmessig fornuftig og bærekraftig. Siden jeg jobber i et tysk firma har jeg sjekket opp hvordan det gjøres i Tyskland, når det gjelder membran, tettesjikt og installasjoner, sier Bjørn-Erik Kjøle i Grohe.
– Alle slitedeler og komponenter i innbygningsprodukter lar seg enkelt skifte ut uten å bryte opp veggen. Dette fordi reparasjon og oppgradering av Grohe-produktene er viktig for oss. Våre produkter montert inn i vegger på tidlig på 70 tallet er fortsatt mulig å bytte og oppgradere delene på. Produsentene vektlegger enkel service og vedlikehold for å øke levetiden på produktene. Rørleggere vi snakker med sier innbygningsarmatur eller innbygningssisternen til produsentene ikke er mulig å bytte ut uten å rive hele veggen. De mener det er praktisk umulig å bytte de ut og bryter dermed «lett utskiftbart» kravet i TEK 17 Dette gjelder også særnorske sisternene med dobbelt lag lekkasjesikring som plastkasse eller poser rundt hovedproduktet.
– Dette vet rørleggere og produsenter godt, men ingen virker å bry seg. Dermed kan det potensielt bli mye juks i byggene, sier Bjørn-Erik Kjøle.
Gulvfall – når regelverket blir en utfordring
TEK 17 sine rigide fallforhold på gulv er krav som hindrer bruk av europeiske moderne dusjkar eller dusjbunn-løsninger i dusjsonen i norske bad. Dette er synd, da slike «dusjgulv» har lokalt fall med høy sikkerhet, lang levetid og komfort i selve dusjsonen. Dusjbunner er stilig moderne løsning som gir høy lekkasjesikkerhet, estetisk, robust med enkelt vedlikehold og montasjevennlighet i baderom. Det finnes skreddersøm fabrikkmontert tettesjikt membransystem på dusjkar inn mot badets gulv og vegger som rendyrkes av produsentene. Selve bunnventil vannlåssystem kan enkelt vedlikeholdes, renses og er servicevennlig (fullt tilgjengelig) fra dusjkaret. Avløpskapasitet bunnventil fra 0,45 I/s til 0,85 l/s iht. standarden EN 274. Heller ikke de nye badekarene som er til dels frittstående eller innbygningsbadekar er uten problematikk i Norge og Sverige. I Europa benyttes spesialvannlåser med overløp i badekaret, som leder avløpsvannet direkte ut på avløpssystemet til boligen.
Flere Europeiske produsenter har disse vannlåsene med høy selvrensende funksjon. I Norge benytter rørleggere tradisjonelt gulvsluk der avløp fra badekar dyttes ned i gulvsluket. Renhold og service på gulvsluket kan derfor være vanskelig på grunn av dårlig tilkomst.
Sintef skriver følgene i Faktaserien nr.10: «Det er viktig at sluk som er plassert under et badekar er tilgjengelig for rensing og vedlikehold», og at det ikke skal være gulvvarme under innbygningsbadekar, noe som er ganske vanlig.
– Vi hadde tidligere en del forespørsler på dusjbunner, men siden rørlegger ikke tør å montere dette på grunn av TEK 17, har det satt en stopper for at dette brukes i norske baderom. Dette til tross for at kundene ønsker det. Oslo VVS Senter mener at dette hemmer både innovasjon, design og estetikk, sier Lars-Henrik Andersen, daglig leder i Oslo VVS Senter.
Hva gjør svenskene?
Sverige har Våtzone 1 og Våtzone 2 med tettesjikt (membransystem) på begge to. Hele badets vegger skal ha tettesikt for eksempel bak fliser. Dette skaper problemer! De Europeiske og svenske produsenter av innbygningsprodukter må lage spesialprodukter til Våtzone 2, noe som krever tettesjikt-tilpasninger uten at det er grunnlag for dette. Her mener vi Sverige har et temmelig «inngrodd» bransjekrav og mangelfull dialog med Europeiske produsenter og leverandører. Det er jo litt spesielt å kreve at innbygningsproduktene i Våtzone 2 trenger tettesjikt og dessuten skal være testet inn mot et 20 talls tettesjiktprodusenter.
Når det gjelder fallforhold på gulv, har svenskene høyere toleranser enn oss. Fra 1:150 til 1:35 i dusj-bad sonen og fra hele 1:500 til 1:100 på øvrige gulv i badet. Dette gir mer faglig skjønn og enklere montasje av gulv løsninger. Dette er fornuftig og virker bra for Sverige sin del.
De to figurene under er hentet fra GVK branschregler ”Säkra våtrum, Januar 2026”:
Hva gjør vi i Norge?
Sintef og FFV anbefaler tettesjikt på vegger i både våte og tørre soner. Dette virker unødvendig og blir også dyrere for de som vil ha fliser på hele badet. De anbefaler dette selv om TEK 17 beskriver våte og tørre soner. Vi mener Sintef også har brukt urimelige argumenter som at badet kan kunne ominnredes senere. Det mener vi er lite relevant og en overdrivelse. Når ting overdrives blir det dyrt, problematisk og med for dårlig sluttresultat. Norge har i tillegg låst seg til fallkrav på 1:50 i dusjsonen. Dette med litt nyanser om utforming inne i selve dusjsonen og fall på 1:100 som ett krav utenfor dusjsonen.
Å låse seg på å ha hele 1:100 utenfor våtsonen er spesielt. Det er hele 1 cm fall på 1 meter. Dette TEK 17-kravet er problematisk fordi det har etterlatt seg diverse dyre rettstvister, hvor selv gulv uten fall mot sluk er innenfor. I dag benyttes ofte fliser i storformat, som gjør mye fall på gulv utenfor dusjsonen vanskelig og komplisert.
Servant med overløp eller ikke?
Når servant uten overløp benyttes, er det krav til at det må være sluk eller lekkasjetopper. Men moderne servanter er oftest uten overløp for bedre hygiene og renhold. Når bunnventilen i konstant åpen posisjon benyttes, mener vi sikkerheten er ivaretatt uten å trenge å ha overløp på servanten. Sluttkunden er jo uansett ansvarlig for å holde kranen avstengt når servanten ikke i bruk. I dag benyttes Push-Open bunnventil som alltid står i åpen posisjon. Den stenges av brukeren kun enkelte ganger, hvor den rett etterpå settes tilbake til «Open» igjen. Dette mener vi bransjen bør se på og gi nye innspill til DiBK.
Advokatmat eller sunn fornuft?
I Norge har vi også TEK 17-krav om at «lekkasjevann fra rør og sanitærutstyr» skal synligjøres og ledes til sluk. Men er det virkelig behov for dette utenfor dusjsonen i bad? Vannet skal tydeligvis renne raskt til dette sluket og ikke ut av døra. Bruksvann fra personer som dusjer eller bruker badekar kan tørkes bort eller fordamper naturlig. Uansett tåler gulvet vann!
Nei, vi må speile virkeligheten og logisk, sunn fornuft i byggene. Et sluk på bad utenfor dusjsonen er alltid smart for enkel vasking og rengjøring. TEK-kravet har ført til rettsaker hvor advokater henviser til forskriftskrav og veiledning som ikke er hensiktsmessig eller er selvmotsigende. Rørleggere vi har snakket med synes det er utfordrende å bygge etter TEK 17 og våtromsnormen. Det gjør det ikke bedre at kravene er «tvetydige» som bevis i rettsapparatet.
LES OGSÅ: Hva skjer når preaksepterte ytelser er i strid med TEK17-krav?
En oppfordring til bransjen til slutt:
Det er på tide å løfte diskusjonen. FFV, SINTEF, Direktoratet for byggkvalitet, RørNorge, VVP, Norsk Byggkeramikkforening, produsenter, rådgivere, rørleggere og uavhengige kontrollører bør sammen se på hvordan andre europeiske land løser de samme utfordringene.
Vi bør sammenligne Norge og Sverige med Tyskland og øvrige Europa på en systematisk og dokumentert måte. Ikke for å fjerne sikkerheten. Men for å finne ut om vi kan oppnå enda sikrere, bedre og mer kostnadseffektive baderom med enklere og mer robuste løsninger.
Som bransje bør vi tørre å stille spørsmålet: Er alle dagens særnorske og særsvenske krav fortsatt nødvendige – eller er tiden inne for å tenke nytt?Det bør være lov å utfordre etablerte sannheter. For målet må være det samme for hele bransjen:
Bedre baderom, færre feil, lengre levetid og høyere kvalitet!
Bjørn Erik Kjøle, Project Manager i GROHE og
Lars-Henrik Andersen, daglig leder i Oslo VVS Senter
