– Jeg ble ansatt som elverksjef i Skjåk Kraftverk 16. oktober 1972, og berget kraftverket fra å bli solgt til Eidefoss. Høyspentlinja fra ysteriet til Fossberg hadde styret allerede solgt sommeren før. Videre salg ble stanset. I 1980 flyttet Skjåk Kraftverk inn i nye, moderne lokaler i Bismo. I den beste driftsperioden for Skjåk Kraftverk, 1982 – 1984, var det 38 ansatte – fordelt på drift, installasjon og butikk. I 1982 førte elverksjefen 11 lærlinger fram til fagprøver i gruppe B, gruppe L og gruppe S. Dette bidro til et ungt, høyt kvalifisert mannskap som vi blant annet hadde ute på jobber på Ekofisk, Triaden i Oslo og Sterkoder i Ålesund. Så kom byggestoppen i Norge, og alle våre utemontører kom hjem. Vi fikk underskudd i installasjonsavdelingen, og miljøet mellom ledelse og styret/eiere (kommunen) ble surt og vanskelig. Installasjonslederen sluttet på dagen under et styremøte i juli 1986. – Vi tre ledere diskuterte i forkant å starte egen bedrift, og 26. februar 1986 ble Bismo Satelitt Service stiftet. Satsingsområdet var satelittmottakerutstyr, forbrukerlektronikk og lyskilder. Jeg tok opp i styret om et nytt satsingsfelt kunne være ventilasjonsfilter. Det var det enighet om. Men det ble masse trøbbel rundt etableringen av selskapet fordi vi var kommunalt ansatte, og særlig jeg som var elverksjef og daglig leder i Skjåk Kraftverk. Nå satt vi i styret i et privat selskap. Jeg tok opp arbeidet om ventilasjonsfilter, hadde en rekke samtaler med folk i bransjen, og planla et prosjekt for avdekking av mulighetene for en satsing. De som ble invitert til å delta, var først og fremst Distriktenes Utbyggingsfond. I tillegg var Lom og Skjåk Sparebank og Skjåk Kommune med og støttet prosjektet. På forskningssiden var Cato Holmsen og SINTEF med og hjalp oss. 29. mars 1988 krevde rådmannen i Skjåk Kommune at jeg måtte trekke meg fra styret i Bismo Satelitt Service AS. På generalforsamlingen i selskapet 19. mai 1988, ble prosjektet overdratt til meg, samtidig som jeg gikk ut av styret i selskapet som senere fikk navnet Biteko AS (nå Garcia Holding AS). Prosjektkostnadene var på kr. 150 000,-. Det var søkt om støtte på kr. 127 500,-. Revidert regnskap viste utgifter på kr. 159 834,-. Den kommunale delen på kr. 45 000,- ble gjort om til lån, da de kun ga støtte til prosjekter som ikke ble realisert. Forprosjektet ga interessante opplysninger. Vi bestemte at en utvidet gruppe skulle gå gjennom maskinbehov, produksjonsmetoder, byggekostnader, anskaffelse av råvarer, m.m. Kostnadsrammen var på kr. 135 000. Det ble søkt om 68 000,- fra Distriktenes Utbyggingsfond, 25 000,- fra banken, og 25 000,- fra kommunen. Kommunen bevilget også denne gangen kun lån. Revidert regnskap viste at kostnadene kom på kr. 142 351. – Jeg gikk personlig i minus på begge prosjektene, og fikk stadig meldinger fra banken om at min konto var overtrukket. Bedre ble det ikke da jeg fikk beskjed om å gå over i firedagersstilling i Skjåk Kraftverk den 2. oktober 1989. Jeg reiste til Denver, Colorado, USA, for å sikre tilgang på filterduk fra Johns Manville. 12. juli hadde jeg, sammen med Norges Eksportråd i New York, møte med eksportsjef Roger Hattersly og administrasjonsleder eksport, Brigitta Zimmer. Begge to hadde et nært forhold til Norge, noe som slo ut i en svært vennlig holdning. Den 14. juli fikk vi melding om at forretningsforbindelsen til oss var opprettet. Jeg skrev og satte sammen grunnlagsdokumentet “Etablering av fabrikk for ventilasjonsfilter” av 18. juli 1989. Dette var utgangspunkt for innbydelse til å tegne aksjer i selskapet, søke om lån og tilskudd til oppstart, kapitalbehov, inventar, utstyr, driftsmidler, m.m. Den siste steinen var på plass. Nesten. I august bestemte vi oss for å kalle det nye selskapet for “Norfilter AS“. Dette ble offentliggjort, og kom i aviser og tidsskrifter. Da vi nærmet oss stiftelsesmøte for bedriften, fikk vi alarmerende informasjon om at det fantes et selskap i Nord-Sverige som hadde samme navn. Etter lange samtaler og diskusjoner, kom vi fram til at barnet skulle hete Interfil AS. Den 1. desember 1989 ble det holdt stiftelsesmøte og generalforsamling på Skjåk Turistheim. Åtte A-aksjonærer stod for 1 800 000,- og to B-aksjonærer stod for 1 200 000,- i aksjekapital. Jeg ble ansatt som administrerende direktør. Alle innså at improvisert oppstart 1. april 1991 var ett og et halvt år for seint. Bygget stod klart høsten 1990, men maskinene kom altfor seint. Totalt ble forsinkelsene på nærmere to år. Dette var årsaken til den dårlige starten for selskapet. Det vi ikke visste under stiftelsen, var at bygget ikke ble ferdig før seinhøstes 1990, samt at maskinen fra USA og SINTEF var sterkt forsinket. Vi fikk kjøpt filterposer fra USA, og hentet rammer fra et mekanisk verksted på Toten. Deretter ble alt satt sammen for hånd. – Min påstand er at vi mistet ett og et halvt års produksjonstid, og tapte masse penger på ikke å kunne følge det planlagte opplegget. Etter påsken i 1991, startet vi maskinell produksjon. Fra mai samme år, startet jeg med å reise rundt og banke på dører. Vi fikk tidlig en god, svensk kunde som kjøpte poser, og et kobbel med norske kunder som begynte å kjøpe. Men vi var seint ute, og høsten 1993 – etter tre år med for lav omsetning – så vi økonomiske problemer dukke opp. Min representant i banken la sammen med oss en plan for refinansiering. Dette ble iverksatt senhøstes 1993. Gammel aksjekapital ble erstattet med ny aksjekapital på 1 million kroner. Noe gjeld ble ettergitt, og oppstartsproblemene var løst. Endringene utgjorde en stor forskjell. Samtidig med at omsetningen skjøt fart, og egenkapitalen igjen var positiv, anså jeg at selskapet og arbeidsplassene var berget. Omsetningen i 1994 var 14,9 millioner kroner, og overskuddet ble på 480 000,-. Egenkapitalen var på 2,98 millioner kroner. – Tre år etter hadde vi doblet omsetningen til 28 millioner kroner. Driftsresultatet ble på 3,2 millioner kroner, og egenkapitalen var på 6,9 millioner kroner. Ved årsskiftet var vi 28 fast ansatte. Vi seilte i medvind. Harald de Presno
