Leder av stortingets kommunal- og forvaltningskomite
Dette er en oppfatning av hva slike stortingsmeldinger er og ikke er. Det vil si en tekst som i liten grad overrasker, som i liten grad forplikter, men mest beskriver og reflekterer. Ei svale, som ei stortingsmelding, gir ingen sommer.
En annen oppfatning om stortingsmeldinger er at slike meldinger aldri er ment å være budsjettdokumenter eller konkrete handlingsplaner. De er nødvendige tekstdokumenter på veg mot budsjett og handlingsplaner. Og de er ikke minst viktige virkemidler til å sette temaer på dagsorden.
Vann og avløp er et slikt tema, som fortjener å komme høyere, mer inderlig, opp på den politiske dagsorden. Som vi alle trenger skal komme høyere opp på den politiske dagsorden. For noe skjer, og ikke skjer, på området Vann og Avløp. Behovet for kraftigere og bedre vann- og avløpsinfrastruktur og tjenester øker («skjer»), samtidig som vedlikeholdsetterslepet også øker («ikke skjer»). Dette er etter alle solemerker ikke lurt, sannsynligvis veldig dumt. Ikke minst økonomisk, dette å skyve problemene foran oss. Det er en mager, svært mager trøst, at dette ikke bare gjelder problemene på vann- og avløpssektoren, men gjelder samfunnets tilnærming til klimaendringene rent generelt. Vi har i dag en fascinerede, og skremmende, evne til ikke å ta klimaendringssorgene på forskudd.
Sett fra Løvebakken, fra en leder av kommunalkomiteen som ikke har vann og avløp som hovedstikkord i oppgaveportefølga, er hovedproblemet ikke mangel på kunnskap. Vi vet nok til å skjønne at her må noe, jeg mener mye, gjøres. Ikke minst skyldes dette at dere innen den mangeslugne vann- og avløpsfamilien har fulgt med i timen lenge og meldt i fra deretter. Vann- og avløpssektoren har tidlig sett at klimaendringene får konsekvenser.
Klimendringer skjer, uavhengig av hvem som skal ha æren eller skylda. Bare det at nedbøren i Norge har økt med 20 prosent siden år 1900, og den kan øke med 20 prosent til i årene som kommer. Varmere – villere – våtere, er en våt drøm eller prognose, men kan også bli ett vått mareritt. I årene som kommer, må kapasiteten til avløpsanleggene tilpasses til stadig kraftigere nedbør. Klimaendringer og større nedbørsmengder innebærer større risiko for overløp og forurensning. Det er de investeringene vi gjør i dag, og ikke gjør i dag, som blir avgjørende for om infrastrukturen tåler vannmengdene i 2030.
Et moderne samfunn med alle sine byggerier, installasjoner og infrastruktur gjør seg stadig mer avhengig av en oppdatert VA-struktur, både mht kapasitet og kvalitet. Vi må ha gode løsninger for overvann og avløpsnett som er dimensjonert for å takle mer vann i framtida. Vi ønsker en kvalitet på vannet som gjør badeforbud i fjordene våre overflødig. Vi må unngå forurensende utslipp i elver, fjorder og innsjøer. Vann og avløp er viktig fordi det handler naturen og folks livskvalitet. Velfungerende vann- og avløpstjenester er derfor grunnleggende for et samfunn. Med mye mere. Her er det bare å fylle på med beskrivelser og argumenter.
Dette skjer altså samtidig som vi holder oss med et betydelig vedlikeholdsetterslep. Rent generelt. I tillegg, for eksempel, med fortettingen og urbanisering har vannløp og områder som tidligere tok av for overvann i mange tilfeller blir bygd igjen. De fleste byene i Norge vil derfor få en enda større utfordring med å håndtere overvann i framtida. Med mye mere. Her er det også bare å fylle på med beskrivelser og argumenter.
Så her skal det nå meldes. Stortingsmeldes! Norge får nå ei stortingsmelding om klimatilpasning der har vann- og avløp en betydningsfullplass. Kunnskapene om fakta på bakken, og i bakken, systematiseres, presenteres og erkjennes. Ambisjonene og målene er høye og ærlig ment. Det samme mht virkemidlene – nok ressurser, nok og relevant kompetanse, nok politisk vilje og kraft til å gå fra melding til budsjett og handling.
Og kanskje det viktigste – at kommuner, fylkeskommuner, stat i sine ulike fasonger/departementer/direktorater/vesen, VA-næringene og utdannings- og forskningsinstitusjoner viser vilje og evne til effektiv samhandling. Ofte er det her det skorter mest i det moderne samfunnet vårt som er så sektoroppdelt, med styringssystemer som er mest fokusert på at vi skal lykkes hver for oss. Der helhet, sammenhenger og forebygging skyves i bakgrunn.
