Drikkevannet-ikke så rent som du tror

Vi bruker vann i svært mange sammenhenger hver eneste dag. Enten vi drikker det, bruker det som ingrediens i maten, dusjer i det eller det benyttes i vaskemaskin o.l. er det avgjørende at vannet er av en viss kvalitet. Ettersom vi er opptatt av vår egen og vår families helse, ønsker vi å sikre oss så godt som mulig mot alt som kan sette den i fare.

Vann fra egen kilde
I alt vann fra naturen vil det være bakterier, virus og lignende som utgjør en reell risiko for helsen til dem som drikker vannet. Selv i små, private vannforsyninger (bolig, hytte, gårdsbruk, fjellstue eller lignende) bør man være opptatt av hva som egentlig befinner seg i vannet. Det å fjerne uønskede stoffer i vannet er forbundet med kostnader og derfor kvier noen seg for å treffe nødvendige tiltak. Dette bør imidlertid veies opp mot faren for sykdomsframkallende smittestoffer i vannet.

I den sentrale forskrift for vannforsyninger, ”Drikkevannsforskriften”, sies det klart at vann fra egen, privat vannforsyning ”skal være hygienisk betryggende” selv om den kun forsyner én husstand. Dette betyr, at eier plikter å påse at vannet ikke utgjør en helsemessig risiko for brukerne, selv om det kun gjelder denne og evt. dennes familie. Med helsemessig risiko menes mikrobiologiske parameter som bakterier, virus og lignende eller kjemiske parameter som jern, mangan, fluorid og lignende. Det å ha en bakteriologisk barriere på sin vannforsyning er derfor et svært fornuftig tiltak. Hvis man følger dette vil man sikre seg selv og sin familie mot de svært alvorlige konsekvensene vannbåren smitte kan ha.

Vann fra kommunal forsyning
Ethvert vannverk vil av naturlige årsaker ønske å levere så sikkert vann som mulig. Dette koster imidlertid penger, mye penger. Ikke bare i investering i forbindelse med innkjøp, men drift og vedlikehold vil også kreve stadig bruk av kapital. I en stram kommuneøkonomi blir dette ofte nedprioritert. Påleggene fra myndighetene er ikke desto mindre klare og derfor vil man nøle med å innrømme potensielle problemer som følge av sparsom vannbehandling på vannverket.

Nasjonalt Folkehelseinstitutt konkluderer
Det er interessant å merke seg at Nasjonalt Folkehelseinstitutt for mindre enn et år siden i en offentlig rapport slo fast at: ”Vann som lekker inn i ledningsnettet, medfører stor smittefare. Både vann- og avløpsledninger har normalt betydelige lekkasjer. Når ferdig behandlet drikkevann distribueres til abonnentene via ledningsnett…vil det som regel skje en endring av vannkvaliteten. Vannkvalitetsendringene kan skyldes at fremmedvann lekker inn og forurenser drikkevannet. Abonnentene vil tidligst kunne merke at drikkevannet er forurenset av kloakk når konsentrasjonen er over 1 %. Kloakkvannet utgjør stor smittefare lenge før konsentrasjonen når dette nivået.”  (Utdrag fra FHI-rapporten ”Vannkvalitetsendring i ledningsnett for drikkevann – en kompleks problematikk, av 14.06.2005).

Kunnskap nødvendig
En annen faktor som er avgjørende, er naturligvis kunnskap om smittestoffer og de symptomer disse kan forårsake hos mennesker. Når vi får sykdomsframkallende smittestoffer fra drikkevannet i oss og blir syke, kan vi ofte missoppfatte symptomene som ”vanlig omgangssyke” eller litt ”mageproblemer”. Det er omtrent ingen som vurderer vannet som mulig smittebærer.

Tiltak for å sikre seg
Det som i praksis har vist seg mest driftseffektivt er bestråling av vannet med ultrafiolett lys (UV-lys). Disse vannbehandlingsanleggene krever begrenset med plass, mindre vedlikehold og mindre grad av investerings- og driftskapital. Et såkalt UV-anlegg er bygd opp slik at vannet passerer sirkulært gjennom et kammer med UV-lamper plassert sentralt i vannstrømmen. Dette eksponerer bakterier, virus, parasitter og lignende for en dose høyfrekvent UV-lys, som dreper og deaktiverer disse slik at de ikke lenger er i stand til å leve og formere seg. Denne dosen må derfor være av en viss intensitet.

Første skritt – vannanalyse
Det kan ikke understrekes nok, hvor viktig det er å ta en fullverdig vannanalyse hos et akkreditert analyseselskap. Dette fungerer i praksis på akkurat samme måte, som når legen din trenger en blodprøve for analyse, slik at han kan vurdere hva som feiler deg og hvilke medisiner som må til for at du skal bli frisk. Slik gjøres også vannanalysen, for å kunne vurdere om det er nødvendig å innmontere forbehandling av vannet før UV-anlegget. Det kan for eksempel være partikkelfilter, fjerning av forskjellige stoffer eller annet som kompetente faginstitusjoner anbefaler.

Et problem som krever (be)handling
Siden smittestoffer alltid har vært og alltid vil være en del av vår hverdag, må vi forholde oss til denne potensielt dødelige trusselen. Ingen kan gi 100 % garanti mot smittestoffer i vann, uansett vannforsyning. Dette er fakta enten vannforsyningen er godkjent eller ikke. Vannet fra de titusenvis av private vannforsyninger som finnes i Norge er generelt dårlig behandlet og brukerne av vannet dårlig sikret mot smitte. Til og med i offentlige vannforsyninger er tilstanden fremdeles alt for dårlig. Nye tall fra myndighetene viser at kun 37 % av vannverkene i Norge er godkjent iht. forskrift! Et nasjonalt engasjement for å sikre sin egen helse er derfor helt nødvendig i dagens Norge.

Kilde: Aqua Unique Norge AS