Våren 2012 ble den nye versjonen av EN779 endelig vedtatt. De viktigste endringene i forhold til den gamle versjonen, EN779:2002, er innføringen av krav om minimumsutskilling for de såkalte finfilterklassene (F7-F9), i tillegg til at det er partikkelutskillingen ETTER utladning som blir bestemmende for hvilken filterklasse produktet ender opp i.
Bekymringsverdig
Antall finfilterklasser er også redusert. Filterklasse F5 og F6 er nedgradert til en ny mellomklasse for å tydeliggjøre at disse filtrene normalt ikke er bra nok for å sikre god kvalitet på innelufta.
De mest seriøse aktørene i bransjen implementerte de nye kravene mer eller mindre umiddelbart, men fremdeles er det flere som henger igjen. Vi ser det gjerne i anbudssammenheng, der vi fremdeles ser eksempler på at det kun stilles krav i henhold til den gamle utgaven av standarden. Mer bekymringsverdig er det når en møter på filterleverandører som ikke forholder seg til den siste utgaven av EN779.
Minimumskrav
Problemet er ikke veldig stort, men det er på høy tid at både bransjen og de som etterspør produktene våre nå tar de skjerpede kravene på alvor. For den oppgraderte standarden har flere endringer som legger et godt grunnlag for et bedre inneklima:
Mange filter med syntetisk medie har en høy startutskilling på grunn av elektrostatisk ladning. Etter hvert som ladningen forsvinner under bruk, så faller også filterets evne til å stoppe de minste og mest helseskadelige partiklene dramatisk. I den gamle utgaven av EN779 var det ingen krav til minimumsutskilling, og det var ikke uvanlig at minimumsutskillingen for et F7 syntetfilter lå i underkant av 20 prosent.
Enkere enn noen gang
For filterklasse F7 er minimumskravet nå at et filter skal stoppe minimum 35 prosent av alle partikler med en størrelse på 0,4 μm. Dette bør først og fremst tvinge de mest useriøse aktørene, som tidligere har operert med katastrofalt dårlige produkter, bort fra markedet. Med krav om både minimums- og gjennomsnittsutskilling er det nå enklere enn noen gang å velge et produkt som faktisk holder mål gjennom hele levetiden – selv under reell drift, som alltid vil innebære en viss utlading av ventilasjonsfilteret.
Men selv om kravene til finfilter er betydelig skjerpet i EN779:2012, så er det fremdeles langt opp og fram til de aller beste ventilasjonsfiltrene fra de mest seriøse aktørene i markedet. For imens den oppgraderte EN779-standarden har bare 35 prosent som minimumskrav til et F7-filter, så stiller Sveriges Tekniska Forskningsinstitut (SP) 50 prosent som minimumskrav.
Helserisiko
Enkelte ønsker også å strekke seg enda litt lenger. Interfil mener at et perfekt F7-filter bør stoppe minimum 55 prosent av alle 0,4 μm partikler.
Grunnen til det er enkelt: det er denne partikkelstørrelsen som utgjør størst helserisiko. Det finnes ingen gode grunner til å velge et filter som stopper 35-40 prosent mindre av de minste og mest skadelige partiklene enn det et godt ventilasjonsfilter gjør. Hva ville for eksempel du valgt dersom du kunne bestemme om barna dine skulle sitte i et klasserom og puste inn luft som var filtrert gjennom et filter som stoppa 35 prosent eller 55 prosent av de mest skadelige partiklene?
Still krav!
Det er med andre ord fremdeles store forskjeller på de beste og dårligste ventilasjonsfiltrene. Dermed blir det også fremdeles opp til brukere selv, innkjøpere, byggeiere og konsulenter å sørge for at kvaliteten på innelufta er best mulig. For å være sikker på dette: krev P-merkede ventilasjonsfiltre, og sørg i alle fall at du produktet holder mål i henhold til gjeldende bransjestandarder!
