Fryktbasert regelverk?

Illustrasjonsbilde

Arvid Aalen fra Geberit tar i en bransjekommentar i VVS aktuelt til orde for at dagens regelverk om vannskadesikkerhet er basert på frykt for vannskader. Han mener også at fokuset på lekkasjestoppere har blitt en sovepute for aktørene i bransjen. I Rørentreprenørene Norge har vi internt diskutert denne problemstillingen etter Aalens utspill.

Publisert: 10 Mar 2017

Av Are Skaar Nielsen,

fagsjef Sanitærteknikk, utdanning og rekruttering,

Rørentreprenørene Norge

I organisasjonen har vi tro på lekkasjestoppere ved fornuftig plassering, men vi opplever tilbakemeldinger fra rørleggere om at når de kommer ut for å serve noen år gamle anlegg så er ikke lekkasjestopperne i drift. Med henvisning til Sintefs "vannskadesikker montering av vannrør i næringsbygg" tolker Sintef TEK10s §15-6 b) at alle skjøter på sanitæranlegg skal vannskadesikres og ingen skade skal kunne oppstå overhode. Vi tror dette er en for streng fortolkning. Forskriften sier som følger:b) Det skal legges til rette for enkelt vedlikehold av vanninstallasjon. Vanninstallasjonen skal være lett utskiftbar. Lekkasje skal kunne oppdages enkelt og ikke føre til skade på installasjon og bygningsdel. Det skal være tilfredsstillende avstengningsmulighet. Stoppekran skal være lett tilgjengelig og merket.

Les Aalens innspill her

Ved å tolke litra b), kommer vi til at i næringsbygg vil man kunne oppfylle forskriften ved at de fleste sanitærinstallasjoner ligger i lett demonterbare himlinger, kasser og lignende. Dette kan neppe kalles bygningsdel. Det samme gjelder for overflateprodukter som tepper, gulvbelegg, parkett eller laminat. Dette er en del av interiøret og altså ikke bygningsdel. De aller fleste næringsbygg (kontorer, blokker, skoler osv.) er bygget i betong/mur og konstruksjonene vil ved en lekkasje ikke bli påført varig skade. Å sette krav til lekkasjestopper/ skap på alle skjøter virker i så måte å skyte spurv med kanon. At disse reglene er mye bedre tilpasset bolig er hevet over enhver tvil. I bolig har vi "rør i rør" løsninger som beviselig har minket antall skader, men disse systemene kan dessverre ikke direkte videreføres til næring. Dette har med dimensjoner på rørene å gjøre. Kanskje bør vi se på et nytt lovverk som mye tydeligere skiller på næring/ bolig?

Montering av lekkasjestoppere er kostnadsdrivende. Å heve vannskadesikkerheten fra 90 til 99% ved montering av automatikk vil innebære en betydelig kostnadsøkning som må pålegges byggherre. Å tro at byggherrene ønsker økte kostnader velkommen ser vi allerede nå at de ikke gjør. I boligbygging ser vi at byggherrene har sluttet å levere vaskemaskiner slik at man kan overlate til forbruker å sikre nyinstallasjonen av vannførende utstyr uten overløp. Leverandørene av rør systemer har over tid utviklet systemer som ved riktig bruk garanterer for tette skjøter. Etter vår mening må det være opp til utførende firma å velge løsninger som tilfredsstiller krav i forskriftene. Dette fordrer selvfølgelig at firmaet har kompetanse på valgt løsning og at man har kontrollrutiner som fanger opp eventuelle feil eller mangler som blir gjort. Som nevnt finnes det systemer som langt på vei har de samme vannskadesikre egenskapene som de tradisjonelle løsningene.

Mange av rørsystemene som hevdes skal sikres med lekkasjestopper har gjennomgått teknisk godkjenning og innehar en kvalitet som på flere områder er bedre egnet for bruk i norske byggverk. Vi vet det har vært mange vannlekkasjer på grunn av vannkvalitet og korrosjon. I de fleste nye rørsystemer er det plast og disse korroderer som kjent ikke. Rørentreprenørene Norge har i mange år hatt et samarbeid med VVP og mange av deres medlemmer om en kursrekke kalt KPK (kompetansegivende perfeksjoneringskurs). Flere tusen rørleggere er gjennom et eller flere av disse kursene årlig. Leverandørene har lagt opp kurset etter en fastsatt læreplan bestemt av VVP og Rørentreprenørene Norge. I tillegg til å kurse ferdig rørleggere, besøker også leverandørene VG2 KEM elevene hos de skolene som ønsker slik opplæring. Disse kursene resulterer i et sertifikat som viser kompetanse i et gitt system. Å "pålegge" rørleggerbedriftene å gå tilbake til gjenging og lodding er etter vår mening å skru tiden tilbake samtidig som man hindrer nytenkning og innovasjon. Kontrollrutiner og holdninger er et annet aspekt ved valg av løsninger.

Vi tror firmaer som er tydelig på valg av system og holder seg tro mot dette systemet sjelden opplever lekkasjer. Hvis man i tillegg fokuserer på kvalitetssikring og dokumentasjon vil dette langt på vei være nok til å ivareta vannskadesikkerheten. Det må legges opp til gode rutiner for trykkprøving av anleggene, helst med vann, og fortrinnsvis mer enn 1 gang. At man fokuserer på vannskadesikkerhet i bedriftene vil også gjøre sitt til at lekkasjer ikke oppstår. Vi tror at de aller fleste firmaer med fast ansatte rørleggere har gode kontrollrutiner og opplæringsprogram for sine ansatte. I de store pressområdene rundt i landet ser vi at flere firmaer er avhengig av en stor grad av innleie. Spørsmålet blir da om vi er like flinke til å følge opp opplæring og kontrollrutiner på det innleide personellet? Her tror vi fortsatt at bransjen har en vei å gå.