- Her opplever vi nærhet og trygghet

Bildet: Fra venstre: Radwan Zanhar, NoDig-leder Hendrik Panman i Kjeldaas AS og Fadi Shallab. Foto: Odd Borgestrand

Den syriske vanningeniøren Fadi Shallab (46) og hans kollega Radwan Zanhar (36) uttrykker sin takknemlighet gjennom tårer til alle som har bidratt til at de nå er integrert i det norske samfunnet og kan forsørge seg selv. Dette takket være fast jobb hos entreprenørfirmaet Kjeldaas AS i Sande i Vestfold.

Publisert: 30 Mai 2022

Av Odd Borgestrand

Det er umulig ikke å bli beveget når de to forteller sine livshistorier. Tårene kommer både hos syrerne, arbeidsgiver, flyktningeguide og VA-journalist. Men det er mest gledestårer, fordi historien går fra tragedie til glede og håp for det nye livet.

Plikt og privilegium

De to syrerne flyktet begge fra krigens redsler i byen Homs i Syria. De tok ulike fluktruter, men begge ønsket å komme seg så langt bort som mulig fra sitt hjemland. Derfor endte de i Norge, og første gang de to møttes var på Oslo S en kald desemberdag i 2014 De havnet også på samme asylmottak på Haslemoen ved Elverum. NoDig-leder i Kjeldaas AS, Hendrik Panman, selv med utenlandsk opprinnelse, mener det er både en plikt og et privilegium å gi flyktninger muligheten til lønnet arbeid. Fadi Shallab hadde fem års utdanning som mekanisk ingeniør og sju års yrkeserfaring som vanningeniør på pumpestasjoner i en by noe større enn Oslo. Radwan er utdannet jordbruksingeniør med tillegg innen akvaponi. Dette er et konsept der integrerte systemer kombinerer oppdrett av fisk og produksjon av planter i et felles økosystem. Etter at han kom til Norge drev han en fiskeforretning i Oslo inntil Covid-19 tok knekken på butikken. Dermed endret livet seg fra landbruk og fisk til vannmann innen NoDig.

Bildet: De to syrerne Fadi (nr. 3 fra høyre) og Radwan Zanhar, (helt til høyre) har blitt godt mottatt av sine kolleger i Kjeldaas AS. Foto: Kjeldaas AS

Viktig å komme seg ut i arbeid

Radwan så hvor godt vennen Fadi trivdes hos Kjeldaas og ba så pent han kunne om å få bli med på jobb for å se og lære. Begge snakker godt norsk, og mener det er en forutsetning for integrering. I arbeidslivet er det viktig å være så trygg på språket at man ikke lever med redselen for å misforstå hvordan arbeidsoppgavene skal løses, mener både Panman og de to syriske NoDig-medarbeiderne.
Kjeldaas AS og Hendrik Panman ga syrerne sjansen, selv om han var usikker på hvordan dette skulle fungere.
- Jeg var spent på hvordan resten av arbeidsstokken ville reagere dersom jeg i første omgang sa ja til en flyktning fra Syria. Jeg sa til Fadi at vi kunne begynne forsiktig med én dag i uka, og utvide etter hvert som han ble akseptert inn i miljøet. Men vi opplevde at Fadi ble tatt imot med åpne armer. Det kom ikke en eneste negativ reaksjon og det rørte meg, innrømmer Hendrik, - nå med blanke øyne.
- Samtidig tror jeg det er riktig å ta inn én flyktning om gangen. Derfor måtte Radwan vente et par år til vi følte oss sikre på at dette ville gå bra både for dem og for oss andre. Som firma har vi et ansvar og det koster litt ekstra tid å integrere en flyktning, selv om de har relevant utdannelse, sier Hendrik. Han mener det psykososiale også er en viktig del av integreringsprosessen i tillegg til det rent faglige.
- Jeg møtte hjertevarme da jeg endelig fikk komme inn i firmaet, skyter Radwan inn.

Mye hjertevarme

Fadi Shallab og Radwan Zanhar skryter begge av måten de er tatt imot av sine norske kolleger hos Kjeldaas. Her er det mange med et stort hjerte, men det er mange som har bidratt til at de to syrerne i dag har arbeidstøy med Kjeldaas AS på ryggen. VA-nestoren med eget firma, sivilingeniør Christen Ræstad i Drammen, er trolig den som skal få æren for at de har havnet nettopp her. Ræstad hadde ambisjoner på vegne av de to, og han har de siste 10 årene bidratt til å åpne en rekke dører inn i arbeidslivet. Det begynte med engasjementet som flyktningguide i Drammen og påtrykk til kolleger i bransjen om å gi flyktninger med kompetanse og arbeidsvilje en mulighet til å komme inn i arbeidslivet.
- Christens familie, hans venner på introduksjonssenteret, skole, Norsk Rørsenter og i Rotary-klubben har ikke bare åpnet dører. De har åpnet opp hele livet for meg, sier en tydelig rørt Fadi. Radwan kan fortelle lignende historier om medmennesker som har løftet ham fram og opp.

Bildet: - Vi hørte på nyhetene hjemme i Syria at Norge var verdens beste land. Det har vist seg å stemme hundre prosent, mener Fadi Shallab. Her sammen med statsminister Jonas Gahr Støre, under hans besøk i Sandefjord nylig. Foto: Privat

Verdens beste land

- Vi hørte på nyhetene hjemme i Syria at Norge var verdens beste land. Det har vist seg å stemme hundre prosent. Vi ble tatt godt imot. Alle ville hjelpe oss. Her opplevde vi nærhet og trygghet. Vi ble advart mot å velge Norge på grunn av den kalde vinteren. Men jeg har aldri frosset her. Det finnes mye varme klær. Norge er rett og slett best, sier Fadi.
Likevel savner han sitt hjemland, og en dag håper han å kunne reise tilbake og bygge landet opp igjen. Radwan sier det motsatte.
- Jeg har bare vonde minner fra Syria, og vil aldri vende tilbake. Norge er mitt nye hjemland, slår han kategorisk fast.

Onde mennesker

Radwan Zanhar må ta seg kraftig sammen for å gi et kort sammendrag av sine krigsopplevelser. De er så brutale at han ikke vil gå i detalj. Som politisk fange ble han utsatt for en så grusom tortur at han mener det er et under at han i det hele tatt overlevde. Sammen med mange medfanger opplevde han menneskelig ondskap på sitt mest grusomme. Han er tydelig på at han aldri vil tilbake til Syria.
- Norge er mitt land. Her vil jeg leve og her vil jeg dø, sier han til Byggfakta.
Christen Ræstad har brukt mye tid på integreringsarbeidet, og mener det er viktig å få flyktningene ut i arbeidslivet raskest mulig.
- Flyktningene ønsker ikke å sitte passive på et mottak og ta imot stønad. De vil gjøre nytte for seg og norskundervisningen blir like godt ivaretatt ute på arbeidsplassene som inne i et klasserom. For meg har ikke dette først og fremst vært veldedighet. For mitt eget ego har dette vært en fantastisk reise. Dette har gitt meg mye. Jeg har bidratt til å utgjøre en forskjell for noen mennesker. Vi har klart å overvinne en del byråkratiske barrierer, selv om vi har opplevd stor grad av fleksibilitet både i NAV-systemet og hos introduksjonssenteret i Drammen. Vi har møtt mange «levende» mennesker som forsto situasjonen for disse «vannmennene», og som var villige til å bidra, sier Ræstad.

Bildet: Byskolen i Sandefjord har opprettet eget velkomstklasse for ukrainske barn. Kona til Fadi, Yulia, er fra en by nord for Kyev i Ukraina. Fadi og sønnen Robin på 2 år fikk nylig gleden av å møte statsminister Jonas Gahr Støre. Fadi er for øvrig nå norsk statsborger. Foto: Privat

Ny flyktningekrise

- En av disse var Hendrik Panman, som er født og oppvokst i Holland. Da har man en ballast som utgjør en forskjell sammenlignet med de som bare har holdt seg innenfor Norges trygge grenser. For meg ble det en enkel oppgave å åpne døren for syrerne inn til Kjeldaas sin verden. Min drivkraft har vært mestring og vilje til å lykkes. Når du får store utfordringer og lykkes med dem så vokser du som menneske. Bare det å komme ut av det norske «hjelpesystemet» er en lønn i seg selv, - både for meg og for flyktningene vi her sitter sammen med, sier Ræstad.
- Nå ser vi at historien gjentar seg med flyktningkrisen i Ukraina. For meg er det ekstra spesielt, fordi min kone Yulia kommer fra Ukraina. Nå er familien gjenforenet og jeg har nå papirer på at jeg er norsk. Jeg vet at Norge vil hjelpe også denne gang, og Norge har også muligheten til å hente inn kompetanse i mange ulike bransjer, inklusiv vannbransjen, sier en stolt Fadi.

- Vi kan gjøre en forskjell

- Vi så hvordan Aleppo i Syria var bombet fullstendig sønder og sammen. Nå ser vi de samme bildene fra havnebyen Mariupol. Nå håper jeg at norsk betongbransje og norsk vannbransje kan forberede seg til å gjenoppbygge disse byene med sin kompetanse på betong og rør. Her har vi muligheten til å finansiere en fabrikk med norske midler og bistå med entreprenører og rådgivere til å bygge viktig infrastruktur når tiden er moden for det. Da kan vi gjøre en forskjell, ikke bare for noen få flyktninger, men for et helt land, konkluderer Christen Ræstad. Han er litt lei seg for at han som 73-åring ikke lenger kan stå i frontlinjen, men heller være en inspirator og motivator for yngre krefter som også kan oppleve gleden av å være et medmenneske.