Langt fram til felles standard for VA-materiell

Bildet: Store ulikheter i norske kommuner når det gjelder valg av VA-materiell. Her fra debatten om materialvalg. Fra venstre rådgiver og debattleder Borghild T. Folkedal fra Asplan Viak, drifts- og prosjektleder Ole Petter Habbestad i Bømlo Vatn og Avløpsselskap AS, sjefsingeniør i Oslo VAV, Elisabeth Hovda, sjefsingeniør i Trondheim kommune, Olav Nilssen, og kvalitetssjef i Kristiansand kommune, Dag Bruun Tobiassen. Foto: Odd Borgestrand

Kan kravene til levetid være et hinder for innovasjon i rørbransjen? Spørsmålet ble stilt under Hallingtreff da materialvalg ble debattert ut fra erfaring fra fire kommuner rundt om i landet.

Publisert: 17 Jan 2020

(Kilde: Hallingtreff)

På konferansen «Vann, avløp og nye rettsregler 2019» presenterte Norsk Vann det nye navnet og logoen til erstatningsproduktet for VA-norm og VA/Miljø-blad. Det nye produktet har fått navnet Norsk Vannstandard. Målet med Norsk Vannstandard er å komme frem til felles krav for utførelse og drift av vann- og avløpsanlegg. I tillegg til å stille krav, skal det også bli gitt veiledning til hvordan kravene skal innfris. Materialvalg i ledningsnettet er et område som vil kreve mye av de ulike aktørene. Det viste innleggene under Hallingtreff. Det er store forskjeller i krav og det er store ulikheter mellom små og store kommuner.

Oslo skal ha det beste

Sjefsingeniør i Oslo VAV, Elisabeth Hovda, slo fast at riktig materialvalg gir lang levetid. Oslo er den kommunen i landet med størst ressurser både økonomisk og mannskapsmessig. Her er det opprettet en egen materialkomitè, som også har ressurser til å foreta kartlegging av internasjonale produkter og selskaper.
På avløp benytter Oslo i dag PVC og betong, mens det på vannsiden er PE som er førstevalget.
- Drikkevannsforskriften ligger til grunn for valg av materiell, og i Oslo er vi VAV opptatt av produktstandarder, og sertifisering av produsenten. Hallingplast er eksempelvis fortsatt ikke sertifisert for leveranser til Oslo VAV til tross for at bedriften eksporterer til 30 land. Oslo VAV benytter imidlertid PE-belegg på støpejernsrør for å møte korrosjonsbestanden.
Oslo velger også diffusjonssperre og PP-kappe som er høyeste standard og høyeste pris i markedet.
- Med stor belastning på infrastrukturen er støpejern hovedvalget i Oslo, mens PE velges for utblokking, opplyste Elisabeth Hovda.

Komplisert i Kristiansand

Kvalitetssjef i Kristiansand kommune, Dag Bruun Tobiassen, slo fast at valg av rørmateriell er komplisert. Det krever stor grad av kompetanse, og det handler mye om levetid.
Kristiansand kommune velger standardiserte rør. Kvalitet skal telle mer enn pris, selv om det er ønskelig å opprettholde priskonkurransen. Feil valg er kostbart. Korrosjon har kostet samfunnet enorme summer og er årsak til en rekke lekkasjer. Det verste er at det fortsatt legges støpejernrør uten beskyttelseskappe i korrosiv grunn. Dersom vi kunne fått et superrør som dekker alle behov så hadde det vært helt supert, sa Tobiassen med et forsiktig sørlandsk smil, og la til at det er PE som ligger nærmest den optimale løsningen. Det falt selvsagt i god jord hos arrangøren Hallingplast at de ordene kom fra en så kompetent fagmann som Dag Bruun Tobiassen.
Tobiassen mente det er en utfordring at mange kommuner har sine egne kjepphester. Når den nye Norsk Vannstandard nå kommer håpet han det blir mindre forskjeller.
- Vi må også bli flinkere til å ta risiko når det gjelder utprøving av nye materialer. Spesielt de større kommunene må tørre mer, avrundet Tobiassen.

Støpejern og plast i Trondheim

Sjefingeniør Olav Nilssen i Trondheim kommune avviste at hans kommune er en typisk støpejernskommune. Realiteten er at 70 prosent av etablerte rørstrekk er i støpejern, men på nyanlegg er situasjonen helt annerledes. Plastandelen er nå opp mot 60 prosent, mens støpejern utgjør om lag 40 prosent.
- Vi er villig å betale noe ekstra for å få ekstra levetid. Materialet skal gi kostnadseffektiv drift og vedlikehold. Rør skal derfor ha riktig kostnad i forhold til levetid, drift og vedlikehold, slo Nilssen fast.
Han hadde ingen problemer med å innrømme at det er gjort en del tabber i vannbransjen nettopp på materialsiden. Den største tabben i Trondheim skjedde på 60- og 70 tallet da duktile støpejernsrør ble lagt uten noen form for korrosjonsbeskyttelse. Derfor har det vært et stort antall lekkasjer i disse rørene de siste årene, og Trondheim har utført en rekke «blålys-jobber».
Hans budskap var at en god VA-ingeniør skal bruke tilgjengelige materialer, men være oppmerksom på styrke og svakhet ved de ulike materialene.
- Det er korrekt bruk av det aktuelle rørmaterialet som er det viktigste, understreket Nilssen.

Annerledes i distriktene

Bømlo Vatn og Avløpsselskap AS i Bømlo kommune med sine 12.000 innbyggere representerte de mindre kommunene under seansen om materialvalg. Dette er et av de få aksjeselskapene i norsk vannbransje, og selskapet forsyner 98 prosent av alle innbyggerne i kommunen. Bømlo har gjennomført en langsiktig strategi med å redusere vanntapet. For 15 år siden var det oppe i 60 prosent, noe drifts- og prosjektleder Ole Petter Habbestad ikke var spesielt stolt over.
- Nå er imidlertid lekkasjeprosenten mer enn halvert, men det har tatt sin tid. Likevel har dette vært et viktig arbeid for selskapet, understreket han.
Habbestad kunne ikke unnlate å påpeke den store forskjellen mellom de store kommunene og en distriktskommune som Bømlo, som for øvrig har «driftige folk i vakker natur» som sitt slogan. Det finnes ingen materialkomite på Bømlo, men drifte fagfolk vet hva som tjener til innbyggernes beste. Habbestad var spesielt opptatt av kumrenovering og den lokale VA-normen er også tydelig på at alle ledninger skal kobles til kum. På vannledninger er det et krav at det skal benyttes PE-ledninger i standard 100 SDR 11. Stikkledninger i kum har fått gjennomslag i alle de fire kommunene som var representert i innlegget.

Trondheim kommune benytter i tillegg rør i rør, og både Trondheim og Bømlo mener Stavanger kommune, som har tatt ansvar for stikkledninger ut av vei, har gjort et riktig valg. Trondheim vurderer nå det samme, mens Kristiansand bare snakker om det. I Oslo er ikke dette et tema som står på den politiske dagsorden.